Dette er et litt annerledes innlegg enn jeg pleier å skrive. Det handler om meg, men det handler også om noen jeg strengt tatt ikke kjenner, men føler at jeg kjenner likevel. Noen som har betydd mye for meg, familien min og veldig mange andre. Jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å oppleve det sånn. Det nåværende vertskapet på Mariholtet sportsstue i Østmarka skal gi seg, og andre skal overta. Da vil jeg gjerne oppsummere litt, både for min egen del, men også for at Kristin og Jan Erik med familie skal få den takken de fortjener nå som en annen epoke begynner.
Som nyinnflyttet småbarnsmor på Ellingsrud nordøst i Oslo i 2010, ble jeg veldig glad da jeg oppdaget Mariholtet sportsstue. Mannen min jobbet med en doktorgrad, og for å la han jobbe i fred noen timer hver helg, tok jeg etter hvert med begge mine to små jenter dit, gjerne både lørdag og søndag, sommer som vinter. Det var en tur på ca. ti km tur retur, så det var bra mosjon med vogn og søskenbrett, eventuelt med det ene barnet på ryggen i bæretøy. Alma og Luna ble stamgjester, og ble behandlet deretter. Det å bli sett og gjenkjent, og at Kristin alltid spurte etter dem når jeg kom alene, gjorde at jeg verdsatte disse besøkene enda mer.
Når man skal ha med seg barn enten på ski, sykkel eller på beina, eller i vogn for den saks skyld, er det utrolig fint å komme fram til et sted der man føler seg velkommen, kan sette seg ned og spise en bolle, drikke en kopp kaffe; at det er en gulrot der framme. Også for meg, på egne turer alene, når jeg hadde turnusfri fra jobb og kunne gå på egen hånd, betydde det masse. Jeg kan helt klart si at hadde det ikke vært for Mariholtet, hadde 80 prosent av turene aldri blitt noe av. Jeg er ganske enkel sånn, en fristende kanelbolle kan være det som trengs. Siden jeg kom meg ofte til Mariholtet, og også hadde fine alenestunder der jeg fikk puste og bare være meg selv, begynte jeg også å utforske stier og veier rundt. Veldig lenge var det likevel kun Mariholtet som var målet. Det var rett og slett lykke i å sitte alene med en kopp kaffe ute eller inne. Med peis og julestemning i desember, og i solveggen om våren. Det er unektelig luksus i å kunne gå på kafé flere kilometer inn i skogen. Etter hvert ble både jeg og resten av familien bedre kjent med Østmarka, takket være Mariholtet. Euforiske kveldsturer på ski, der Mariholtet skinte i mørket og minte meg om hytteturer om vinteren da jeg var barn, er også en del av bildet. Begge mine barn har lært å gå på ski langs Mariholtveien. Andre har kommet med barna sine fra Oppsal, Bøler, Lørenskog, og sikkert kjent på det samme som meg.
En gang gikk jentene mine og jeg på ski over vannet Fri-Elvåga vel vitende om at vi ikke ville rekke fram før stengetid. Da vi kom fram, kom Kristin og Jan Erik nærmest løpende ut til oss for å høre om vi ville ha noe av det de hadde igjen av bakverk. Det er et sånt minne som virkelig sitter. De hadde sett oss komme over vannet, og tenkte nok at jentene mine var forventningsfulle i troen på at det var åpent. Så de tok seg bryet etter en lang arbeidsdag med å komme ut og tilby oss det de hadde igjen.
Kommentarer som «så fresh du ser ut, vi trenger sånne freshe folk i skogen her», når jeg har kommet heseblesende og knallrød i fjeset etter en løpetur, har gjort meg glad. Det samme når Kristin har stukket til meg et par kjærligheter på pinne til jentene når de ikke har vært med. Det er disse små tingene som skaper en følelse av tilhørighet. Jeg hører hjemme her, i Østmarka. Jeg er en turgåer, en jogger, en løper, en som sykler, går på ski, og jeg har et sted å gå til. Et stamsted, faktisk. Noen ganger har vi vært flere naboer om vinteren som har gått på ski dit om kveldene sammen. Eller vi møter en nabo der helt tilfeldig. Og vi ser at naboene som har så små barn som vi en gang hadde, blir tatt imot på akkurat samme måte som vi ble.
Slike markastuer betyr enormt for folkehelsa. Det er ikke bare jeg som får lyst på en kveldstur på ski når eller en søndagstur i sola når det finnes et slikt sted å komme fram til.
En gang tok jeg feil ski da jeg skulle hjem. Jeg ringte Mariholtet, og Jan Erik kunne fortelle at nå var det ei på Oppsal som kom til å bli veldig glad. Så jeg gikk på ski til Oppsal og leverte dem til henne, og fikk mine egne tilbake. At Oslo har denne fantastiske Østmarka som forbinder oss, med et knutepunkt som Mariholtet imellom, er en gave.
Med tida har det blitt litt færre turer enn før. Barna har blitt større, og det kan være vanskeligere å lokke dem med på tur. Vi blir uansett alltid tatt imot på samme måte. Tusen takk! Dere er unike.
Nå er det andre som skal ta over. Jeg vil gi også dem en stor takk. Til vertskapene ved alle Oslos markastuer: Det dere gir, dere som driver med dette, er ikke mulig å måle.
Guris treningsglede 