Første ultra i Spania- Penyagolosa Trails, marató i mitja (MiM)

Langt, bratt, hardt og tungt var den korte oppsummeringen min etterpå. På et punkt underveis mente jeg bestemt at jeg aldri mer skal løpe slike løp. Bare noen kilometer senere hadde alle disse følelsene snudd.

Mine svogere i Spania, nærmere bestemt i Castellón og Valencia, hadde fortalt om dette løpet på 60 km og 3300 m stigning flere ganger, spesielt etter å ha deltatt sammen med meg og mannen min på løp i Norge. Særlig har jeg fått høre skryt om drikkestasjonene, som byr på litt mer enn det som er vanlig her. Da koronapandemien så ut til å ville prege livene våre i mindre grad, ble det naturlig å prøve seg på løpslotteriet, og håpe på at vi fikk sjansen. Jeg spurte også min venninne Tina, som jeg nylig hadde løpt Nordmarka skogsmaraton sammen med, om hun ville prøve seg. Hun sa ja med en gang.

Vi var ikke heldige i lotteriet, der jeg hadde tallet 666, men fikk høre at det ble solgt noen ekstra startnummer til en litt høyere pris som gikk til veldedighet. Vi kjøpte disse; igjen sa Tina ja med en gang. Dagen etter fikk vi mail om at alle utlendinger var unntatt lotteri og at vi uansett ville fått plass. Så ja, det kan være lurt å lese all løpsinformasjon nøye. Vi fikk i hvert fall bidratt til å hjelpe hjemløse hunder og katter i Castellón.

Vi tok flyet til Barcelona dagen før løpet, kl. 07 om morgenen. Vi kjørte videre i leiebil til Castellón, der vi både rakk å hente startnummer, spise tre retters middag ute på utekafé, og hilse på svigermor, samt svigerinne Olga og svoger Carlos. Sammen med startnummeret fikk vi både lokal honning, glaserte mandler, extra virgin olivenolje, et løpebelte, t-skjorte og aluminiumsteppe (teppet er obligatorisk utstyr i løpet), og da er jeg usikker på om jeg har husket alt.

Hele uka hadde jeg vært nervøs for én ting: ikke å få sove. Det har nemlig skjedd meg før et nesten tilsvarende langt løp før (Blefjells beste), noe som førte til en mye dårligere opplevelse enn jeg ellers ville hatt. Søstera sendte meg en meditasjonspodcast for å hjelpe, Tina fortalte også at meditasjon kan hjelpe, og jeg hadde fått anbefalt «Morten Ramm lar kakla gå… til du sovner». Sistnevnte ble prøvd da søvnen ikke ville komme. Jeg sovnet til slutt, men våknet da kakla ikke gikk lenger. Jeg husker at jeg forsvant inn i søvnen da han snakket om forskjellige krydder på krydderhylla og hadde en lang utredning om tatoveringer som jeg ikke husker noe som helst av i etterkant. Jeg har tenkt etterpå at jeg burde skrive en episode for han om løp, ultraløp, løpsutstyr, løpesko osv., det hadde sikkert slått an hos mange søvnhungrige som overhodet ikke leser blogginnlegg skrevet av overivrige mosjonister. Det sier jo sitt når jeg nå har skrevet såpass mange ord før jeg kommer til saken. Jeg liker å huske hele opplevelsen; derfor skriver jeg kanskje litt vel langt.

Målet vårt var å gå ut av leiligheten i Benicassim ca. kl 04.45 for så kjøre til startområdet i Castellón. Da vi stod opp rundt kl 04, hadde jeg vært våken i over en time allerede. Jeg var glad jeg i hvert fall hadde sluknet, og kanskje sovet i et par -tre timer, om enn ikke sammenhengende og med dårlig kvalitet. Så takk til Morten Ramm for tre timer med 22 % søvnkvalitet (ifølge min Suunto 9). Det er mye bedre enn ingenting.

Ved start tok vi noen bilder, og snakket litt med en venn av Carlos som også skulle løpe. Javier, mannen min, stilte seg langt framme, mens Tina og jeg stilte oss ganske langt bak, da vi visste at vi skulle ta det rolig. Da vi var i gang, kl 06 om morgenen, var det mørkt og vi brukte hodelykter. Etter litt asfalt kom vi raskt opp på en sti som steg oppover og etter hvert ga oss en fin utsikt. Det var nydelig å se hvordan det etter hvert ble lysere.

Stien var smal og det gikk sakte, og der vi kunne, prøvde Tina og jeg å komme oss forbi. Jeg hørte noen kommentere på spansk at «noen» visstnok trodde mål befant seg en km lenger fram. Hun trodde nok ikke vi forstod språket, og jeg kjente at jeg lot meg irritere, men jeg sa ingenting tilbake- men sa til Tina at vi kanskje ikke trengte å stresse.

BORRIOL
Første sperretid var i tettstedet Borriol. På grunn av fortetningen på stien var vi der så sent som ti minutter før sperretiden. Vi kasta i oss noe å spise og fikk fylt opp flaskene med energidrikk. Vi kom oss derfra fem minutter før det ville vært for sent. Hun som kommenterte kunne godt latt være, tenker jeg etterpå. Det var faktisk litt stress.

Etter dette skulle vi aldri få problemer med noen av sperretidene, men litt trafikkork på stien var det. Særlig om vi kom til steder der det var gjørmete eller vått, over bekker osv. Jeg har blitt litt immun mot gjørme og vann, kanskje særlig etter Blefjells beste og Romeriksåsen på langs. Det var litt vanskelig å forstå hvorfor det stoppet sånn opp på stien. Da vi skulle over en elv, tok alle rundt meg av seg skoene, mens jeg var glad for å tråkke rett uti med skoene på og gi dem en vask. Det kalde vannet opp til lårene føltes herlig.

Tina og jeg løp for det meste sammen, og været var til vår fordel, det var overskyet i starten, og etter hvert da sola kom, var vi oppe i høyden og det blåste godt.

LES USERES, 31,5 KM
Vi visste at ved 31,5 km, skulle svoger Carlos og svigerinne Olga stå klare for å heie og hjelpe oss ved behov. De var der for flere de kjente som løp. Carlos skulle egentlig løpt selv, men hadde blitt påkjørt i en slalåmbakke noen uker før. Ved Les Useres pleier en del løpere å gi seg, hadde Carlos fortalt. Det skulle ikke vi, men jeg kjente meg skikkelig sliten, vi hadde allerede besteget 1540 høydemeter samlet sett, og vært ute i over seks timer. Tina hadde da litt vondt i det ene kneet, og fikk litt spray på beinet, mens jeg bare var så sliten at jeg ville sette meg ned, noe vi gjorde etter å ha hentet oss mat på drikkestasjonen. Vi tok oss hvert vårt rundstykke med tunfisk og satte oss rett ned på bakken. Dette etter at Carlos hadde snakket med speakeren som ropte ut om «las dos noruegas Guri (uttalt Gori) y Tina». Det var deilig å sitte litt. Jeg følte kjempebehov for å hvile beina. Det siste stykket til Les Useres var bratt oppoverbakke, noe som var tilfelle ved samtlige drikkestasjoner- i det du tror du er framme, venter en lang og tøff (kanskje aller mest mentalt) stigning; man må gjøre seg fortjent til maten, tydeligvis. De burde tatt hensyn til oss da de bygde disse middelalderlandsbyene for noen hundre år siden.

TORROSELLES
Torroselles var neste drikkestasjon. Nå løp/gikk Tina og jeg litt hver for oss. Hun er sterkere enn meg i oppoverbakkene, mens hun kjente det i kneet i nedoverbakkene. Så vi lot beina gå der vi følte oss sterkest, og tok hverandre igjen der vi kunne. Det å delta med Tina i dette løpet var helt nydelig, vi har kjent hverandre i mange år og Tina er en utrolig positiv og behagelig person å være sammen med. Så vi fant en bra rytme, og ankom Torroselles sammen.

Der kommer man til et slags kloster, en vakker bygning med en patio der vi kunne sitte i sola og spise «coca de tomate» som de hadde på drikkestasjonen. Coca de tomate er en favoritt hos meg, og både Tina og jeg tok med oss et par stykker. Denne gangen følte jeg meg ikke like sliten i beina, men det var likevel nydelig å sitte litt i sola og spise. Jeg var enda ved godt mot.

XODOS- «JEG SKAL ALDRI MER DELTA I ULTRALØP«
Etappen fra Torroselles til Xodos ble løpets verste for meg. Vi kjente det nå ganske godt i beina, etter 41 km og 2092 høydemeter. Jeg visste at vi hadde 661 m stigning foran oss de neste ni kilometerne, og at det ventet enda mange flere etterpå. Jeg visste også at det var nesten bare stigning igjen, og veldig få partier med nedoverbakke eller relativt flate partier. Den hardeste delen av løpet stod igjen.

Nå begynte hodet mitt å fabulere. Jeg sleit ordentlig med tankene. «Hvorfor glemmer jeg hver gang hvor hardt det er å delta i slike løp? Dette er helt jævlig. Dette gjør jeg ikke igjen!» Det hjalp ikke å bli ferdig med en lang bakke, det ventet alltid en ny. Tina var mye mer positiv. Hun var lettet over at det gikk greit på tross av kneet, og sa til meg at vi sikkert ville være glade etterpå for at det var hardt- det var jo det som var meningen. «Mm», svarte jeg mens jeg tenkte «absolutt ikke» inni meg. Tina fortsatte å være positiv, mens jeg holdt de svarte tankene inni meg. Jeg så nok ikke så åpen ut for å ha en hyggelig prat lengre. Vi hadde snakket mye underveis, og Tina hadde lyttet til tanker jeg hadde, støttet; samtaler jeg husker godt etterpå. Det var fint å prate for å komme igjennom de mange timene vi var ute, men på dette punktet var jeg ingen god samtalepartner.

Etter Xodos, kanskje den fineste landsbyen vi kom til, der speakeren også ropte ut om «las dos noruegas» etter at Olga hadde snakket med han tidligere om å se opp for oss, gikk alt bedre. Vi hadde nå bare knappe ti km igjen. Jeg så lyset i tunnelen, rett og slett. Jeg ble gladere, åpnere, og begynte etter hvert å lure på om vi kunne klare å komme i mål på under 13 timer. Klokka mi viste ca. en og en halv km for mye da jeg fikk den tanken, noe jeg skjønte da jeg så kilometerskiltene som var satt opp- men det var likevel ikke uoppnåelig. De siste kilometerne sa Tina at hun likte landskapet ekstra godt- det var skog som lignet litt på norsk skog, og jeg så blåveis mange steder. Det var nytt for meg at det fantes blåveis i Spania. Blåveisen var nesten som et symbol på at min egen indre vinter var over, og målet i sikte.

Jeg begynte imidlertid å gi opp tidsmålet da stien ble mer teknisk mot slutten, vi hadde en gjeng foran oss på stien jeg ikke ville stresse med å løpe forbi, og slo meg til ro med at 13 timer og noen minutter også ville være et resultat jeg kunne være fornøyd med. Til sammenligning brukte jeg litt over 12 timer i Lysefjorden Inn, som har en del færre høydemeter, og rett over 13 timer på Blefjells beste, som også har mange færre høydemeter.

Da vi nærmet oss, så jeg at vi likevel kunne klare det. Målet var så kort vei unna, så både Tina og jeg ga det lille ekstra, og kom i mål på 12 timer, 59 minutter og 25 sekunder. Tina var rett bak meg, men tok meg igjen så vi kom i mål akkurat samtidig og fikk akkurat samme tid. For en fin avslutning på et løp der vi hadde holdt sammen gjennom bekymringer og negative tanker (for min del). Jeg er så glad vi var sammen om dette løpet.