I fjor i april deltok jeg i Hagemanns 24-timersløp (HAGEMANN EVENTER), med mål om å løpe 90 km hjemmefra og til foreldrene mine sin skogshytte i Finnemarka. Allerede dagen etter å ha gjennomført dette, hadde jeg lyst til å finne en lignende anledning til å løpe 100 km- det var jo så få km som stod igjen for å nå det magiske, runde tallet. I juni arrangerte Hagemann et nytt 24-timersløp, men da skulle jeg til Rondane med familien to dager etter. Det hadde ikke vært den perfekte oppladningen. Jeg har dermed ventet på en ny mulighet, og den kom 28. mai i år.
Jeg visste nemlig at Hagemann hadde igjen en del medaljer fra løpet i juni, og sendte han en melding: «Hei, har du fortsatt de 24-timersløp-medaljene fra i fjor? Skal muligens prøve på 100 km med mannen min nå i mai.» Datoen jeg hadde i tankene var 28. mai. Det ble positivt svar fra Hagemann, som åpnet opp for samme mulighet for andre som vil løpe på valgfritt tidspunkt.
Barna våre skulle få være på Sjölunda i Sverige sammen med både besteforeldre, onkel, tante og tre søskenbarn, så Javier og jeg visste at de ville få en fin langhelg mens vi ville få god tid til å planlegge og pakke. Vi hadde først tenkt en alternativ rute til hytta i Finnemarka, via Nordmarka. Det var imidlertid vanskelig å finne en rute som var lang nok til å bli 100 km. Da tenkte jeg plutselig på Oslo-Moss. Jeg vet ikke helt hvorfor akkurat Moss, men jeg tenkte i hvert fall at det ville bli fint å se litt forskjellige landskap, og at jeg liker å være i nærheten av sjøen. På soverommet har vi faktisk et stort bilde (bryllupsgave) av oss to på ei strand på Jeløya i Moss, tatt av ei god venninne.
Vi fant ut at vi ville lage ei rute på strava. Dette var veldig enkelt og greit, man kan bestemme ca. hvor mye asfalt, grus og sti man vil ha, og om man vil ha få eller mange høydemeter. Det ble en tilsynelatende fin rute med mye skog, mye skogsvei, litt sti og en del asfalt mot slutten, og ca. 1500 høydemeter. Da den var laget, slo det meg at vi hadde noen logistiske utfordringer. Vi kunne jo ikke bære med oss klær (skift) i løpesekkene på en allerede self supported tur på 100 km, da ville vi ikke få plass til nok vann og mat. Så kom jeg på at jeg kunne spørre en kollega som bor nettopp på Jeløya om hun kunne ta med en bag for oss. Hun er kanskje en av Moss’ raskeste kvinnelige løpere, og hun har syklet fra Moss til Lauvtjern i Østmarka i Oslo som om det var ingenting, så hun skjønner at man får lyst til å gjøre sånt som dette, tenkte jeg. Hun sa ja med en gang, akkurat som jeg trodde.
På Kristi Himmelfartsdag hadde vi jo fri, og Javi og jeg planla hvor vi kunne stoppe og spise. Det var viktig for meg å lage type check points som man ellers har i lange løp, så vi lagde CP1, CP2, CP3 osv., og til og med tentative sperretider. Dette for å holde motivasjonen oppe og dele dagen opp i delmål. Vi fant ut hvor det var bensinstasjon, dagligvarebutikk, kafé. Dette skulle bli gull verdt. Vi hadde allerede bestilt hotell i Moss sentrum (Moss hotell).
Javi foreslo at vi skulle begynne å løpe kl 03 om morgenen, da ville vi få noe nattesøvn før vi startet. Vi klarte faktisk å sove litt, selv om det for min del tok tid. Vi var i gang noen minutter over kl. 03. Hodelyktene vi trodde vi trengte kunne vi legge i sekkene våre, det var mer enn lyst nok der vi la i vei innover Mariholtveien i retning Mariholtet, Østmarka. Javi mente vi kom til å få se elg, siden de som oftest viser seg i skumringen eller ved daggry. Han fikk rett. Før vi kom til Mariholtet hadde vi allerede møtt en grevling og et rådyr, og ikke lenge etter, ved Nøklevann, møtte vi en elg. Den stod ved skogsveien, og den så rett på oss. Jeg bevegde meg sakte et par skritt mot den fra god avstand, og da forsvant den inn i skogen. Den var et utrolig vakkert syn.
Ved Skullerudstua tok strava-ruta vår oss inn på nye stier og deretter en skogsvei mot Grønmo. Dette var allerede ukjent terreng for oss. Ved Grønmo gjenbruksstasjon skulle vi få vårt første lille problem med stravaruta. Den ville ha oss gjennom gjenbruksstasjonen, men der var naturlig nok portene stengt. Jeg ble litt stresset, men det løste seg veldig fint, og vi var innen rimelig tid inne på ruta igjen, som jeg fulgte med klokka mi. Jeg hadde lagt inn ruta på klokka, og navigerte med den. Etter litt asfalt, stod en nydelig sti for tur. Ikke lenge etter krysset vi fylkesgrensa- en ny milepæl. Nå fulgte en del skogsvei og noe sti, og en fin innsjø der vi tok et par bilder.
Jeg var så langt veldig fornøyd med alt, likte landskapet, og snart var vi ved «CP1», Oppegård. Da skulle vi ha tilbakelagt 27 km, men det hadde allerede blitt mer pga omveien ved Grønmo. Sperretiden jeg hadde satt, rakk vi med god margin. Javi handlet på butikken, som nettopp hadde åpnet, og vi spiste litt. Vi fortsatte gjennom skog og kom etter hvert inn på Gamle Kongevei, med historisk sus over seg.
Strava viste oss også forbi en gård inn på en veldig interessant sti der skogen plutselig var veldig frodig og vi kom til ei trebru over Syverudbekken. Dette var kanskje for meg et av de fineste partiene på hele vår ferd. Det var fint å komme fra store jorder til frodig skog. Jeg takket strava for gode ruteforslag jeg aldri ellers hadde visst om.
«CP2» var en bensinstasjon i Ås. Vi spiste en stor, fettete oste- og baconpølse hver, og kjøpte med oss drikke. Det gikk ganske greit derfra og nesten til Drøbak, det hjalp å spise, og snart hadde vi tilbakelagt 50 km. Før Drøbak kom imidlertid den første ordentlige stressituasjonen, da var beina allerede slitne og vi snakket om å spise is og ta en pause der. Nå foreslo strava-ruta virkelig merkelige ting, nemlig å krysse golfbanen på flere steder. Vi ble ledet i ring, og når ting ikke går som planlagt med slitne bein, kan jeg la meg stresse ordentlig. Nå begynte jeg å mistro det klokka fortalte meg, og ville at vi skulle følge Maps til Drøbak i stedet. Det var for så vidt greit, og snart var vi i Drøbak sentrum, men jeg fikk også separasjonsangst av at vi var «off track», jeg ville tilbake til den blå pila på klokka som viste vei. Det ble ingen is i Drøbak, vi jagde heller den blå pila, som egentlig ikke hadde lagt opp til noen tur nedom sentrum. Jeg trøsta meg (oss) med at vi uansett hadde ønsket å løpe forbi sentrum, Drøbak er jo en fin liten by. Gjenforent med pila kunne jeg puste igjen. Vi trodde nå at det ventet en kyststi med utsikt til sjøen, men det var en kyststi for det meste uten sjø i sikte. Greit nok, sti er bra. Beina begynte å protestere litt, vonde lår nedover bakkene, men ingen vondter i knær eller lignende. Siden vi ikke hadde stoppet i Drøbak, og jeg nå hadde lite drikke igjen, var jeg mest opptatt av å få fylt på vann da vi ankom idylliske Hvitsten.
Nå var det nemlig ganske langt til neste mulighet for å skaffe mat og drikke. I Hvitsten var det ingen åpenbare vannkilder, noe jeg egentlig visste fra før, men separasjonsangsten og ønsket om å gjenforenes med den blå pila hadde stresset meg så mye at jeg glemte å tenke på dette mens vi enda var i Drøbak. Imidlertid var det ei veldig grei dame ved båtklubben i Hvitsten som ga meg vann fra en vanntank. Det var vel omtrent akkurat like mye vann igjen i tanken som softflaska mi rommet, så det var edle dråper.
Nå ventet bratte oppoverbakker. «CP4», Hølen kafé, ca. 12 km fra Hvitsten, var vårt nye mål. Disse 12 kilometerne ble dagens lengste. Det var en del asfalt som beina ikke likte, så kom grusvei, men jeg hadde nå, etter snart 70 km, virkelig begynt å merke at beina var slitne. Det ble mye gåing, før vi kom inn på en sti. Der klarte jeg sakte jogg, det var en deilig forandring. Helt til vi skulle inn på en ny, ikke merket sti, som etter hvert tok form av et hogstfelt. Stien var fullstendig forsvunnet, og nå hadde vi bare den blå pila. Selv om jeg var veldig glad i den, følte jeg også sterkt på at den hadde sine begrensninger. Hvor lenge ville landskapet se slik ut? Var det snakk om en, to eller fem km? Her var det et sammensurium av greiner, myr og gjørme, et humpete landskap det var lett å snuble i, og ikke minst tungt å gå i. Jeg ville egentlig gråte litt, men nøyde meg med å nesten-gråte til Javi. Til slutt viste det seg likevel at den blå pila og jeg var uovervinnelige. Vi kom oss igjennom dette kaoset av et hogstfelt, og ned på en grusvei som jeg ble veldig glad for å se.
Den kilometeren tok oss 22 minutter, men det ble ikke flere. Hølen kafé var nå innenfor rekkevidde om ikke altfor lenge. En lang grusvei prydet med stein påmalt forskjellige dyr og bamser gikk i retning Hølen, og Javi lot seg underholde. Selv var jeg nå bare opptatt av å komme fram. Jeg tok to paracet og håpet det ville hjelpe mot generelle vondter innen vi skulle videre igjen.
Hølen kafé, for et sted.
Jeg er så glad for at vi planla på forhånd hvor vi ville stoppe. Her følte vi oss velkomne. Den varme kanelbolla i sola smakte helt utrolig, det samme gjorde colaen. Vi satt en stund og var enige om hvor nydelig dette var. Omgivelsene var også nydelige, alt var fint igjen. Da vi fortsatte videre mot Son, hadde vi unnagjort 82 km og var ved veldig godt mot. Beina mine fungerte nå mye bedre (mistenker at paraceten har en del av æren for det), og vi kunne jogge de tre kilometerne inn mot Son. For et nydelig sted! Moss neste!
Jeg tenkte at dersom vi nådde 100 før Jeløya, ville jeg ta taxi for å hente bagen hos kollegaen min. Ville ikke orke én km til. Mot Moss gikk og jogget vi annenhver km. Beina var stive, men det gikk overraskende bra. Målet mitt hadde hele tida vært å klare de 100 på rundt 18 timer. Vi så at vi ville klare det. Vi måtte forbi hotellet vårt og videre til Jeløya for å nå 100, men er ikke det egentlig en utrolig tallmessig presisjon. Fra dør til dør, 100 km. Jeg hentet bagen ut av putekassa kollegaen min hadde lagt bagen i, og så gikk vi tilbake til Moss hotell. Det ble altså rundt 103 km, men jeg stoppet den før vi nådde 101. Vi hadde klart det!
På tross av noen småting som ikke gikk som planlagt, ble det hele en opplevelse. I retrospekt ser ting alltid annerledes ut, og de mest stressede øyeblikkene kan også brukes til noe. Jeg er så glad vi fikk til denne turen! Kanskje særlig fordi jeg har vært langt nede i en bølgedal etter Penyagolosa Trails (60 km) i Spania den 23. april. Kroppen var som naturlig er en del redusert etterpå, og mentalt klarte jeg ikke å se fram mot nye mål fordi jeg hadde brukt så lang tid på å lade opp og glede meg til Penyagolosa. Jeg var usikker på om jeg ville klare de 100 kilometerne, og følte at formen bare dalte. Heldigvis rakk jeg akkurat å komme meg litt opp igjen, nok til at jeg var motivert nok og fikk en ny kjempefin ultraopplevelse.
Guris treningsglede 