Når korona tar knekken på de vanlige løpene, er det noen som finner på smågale virtuelle løp. Jeg hadde fulgt med på folk som løp Hagemanns høydemeterløp og primtall-løp da jeg plutselig fikk med meg at han skulle arrangere også et 24-timers løp den 24. april. Alle som løp mer enn 1 km fikk medalje. Altså galskap og lavterskel på samme tid, noe jeg likte. Det tok ikke lang tid før jeg allerede var trigget og det ikke var noen vei tilbake.
Jeg ringte faren min: Kunne jeg løpe til foreldrene mine på Tranby i Lier om natta, sove litt og fortsette til hytta deres i Finnemarka i Modum kommune? Kunne han i så fall hente meg der dagen etter? Vi kom fram til at det beste var at han dro på hytta den helga sånn at han var der da jeg kom fram. Ellers var det ingen spørsmål fra pappa om hvorfor i alle dager jeg ville dette, om det kanskje ikke var litt langt; han ble ikke så overrasket over denne idéen min som jeg hadde trodd han skulle bli.
Jeg tok meg en feriedag dagen før løpet. Planen var å sove så mye som mulig på dagen. Det ble ikke så mye soving, men det var veldig deilig å ha god tid til forberedelser.
Jeg stod og lagde pizza da jeg så Avona, en god nabo og venn som også er veldig glad i å løpe, komme gående mot inngangsdøra vår. Hun trodde jeg var på jobb, og ville overraske meg med å sette noe utenfor, men da jeg så henne, ga hun det til meg personlig. For en opptur!
Første del- sammen med to hyggelige Lørenskogløpere
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å løpe alene om natta. Men på gruppa Norsk ultra på facebook hadde jeg sett at en Henning som skulle løpe fra Lørenskog gjerne ville ha følge. Det så ut som han kanskje fikk noen med seg, og at de ikke skulle løpe så fort. Så jeg kontaktet han for å høre om det passet å løpe sammen med meg i retning Sandvika. Han hadde allerede avtalt med ei som het Line, og hun sa med en gang ja til denne planen, så da var vi tre som skulle løpe sammen. Vi skulle møtes på Karihaugveien. Selv bor jeg på Ellingsrud i Oslo nord-øst, veldig nærme grensa til Lørenskog.
Da jeg kom til Esso-stasjonen som avtalt ca. kl. 00.15, stod de der allerede. Vi satte i gang. Det var utrolig hyggelig med følge, så tida gikk fort ned til sentrum, syntes jeg. Vi gikk i alle oppoverbakker og til og med på de «falske flatene», som Henning kalte dem. Det var veldig stille i byen, også på Karl Johan. Utover mot Sandvika kjente jeg etter hvert at asfalten begynte å gjøre seg gjeldende. Jeg hadde beregnet meg god tid til Tranby og trodde ikke jeg ville klare å holde i gang løpinga på samme måte som de to andre. Planen var å veksle på å gå og løpe etter Sandvika. Jeg sa til dem at jeg ville de skulle fortsette uten meg. Jeg ville de skulle løpe sitt løp og ikke ta hensyn til mitt dalende tempo. De ville likevel følge meg videre til Slependen, samtidig som de så etter en bensinstasjon. Ved bensinstasjonen sa jeg ha det og fortsatte videre gående i raskt tempo. Jeg var ganske optimistisk, foreløpig holdt jeg skjemaet jeg hadde laget meg med god margin. Jeg håpet å være på Tranby kl. 07, sove litt og fortsette videre kl. 11. Så var målet å være framme på hytta kl. 18. Det var bare 18 km igjen til Tranby, så dette burde gå kjempefint. Klokka var da kvart over fire/halv fem, noe rundt der.
Del 2- alene og fortvilet
Det gikk ikke fint. Jeg fikk trøbbel med Maps, rotet meg helt bort. Skjønte ingenting da Maps ville ha meg inn på en vei som ikke lot til å eksistere. Jeg startet opp maps igjen og igjen, prøvde å se om det fantes alternative ruter, men den samme kom opp igjen hver gang, og hver gang skjedde det samme. Jeg gikk og gikk fram og tilbake i et byggefelt, og ble mer og mer frustrert. Hva skulle jeg gjøre nå? Hvem skulle jeg spørre? Det var ingen mennesker i nærheten. Jeg brukte vel en time på denne måten, med å surre rundt, mindre og mindre rolig og rasjonell, mer og mer stresset og fortvilet.
På strava kan jeg se min egen fortvilelse både mellom og i linjene når jeg zoomer inn i ettertid
Jeg så en taxi, skulle jeg kaste inn håndkleet og ta taxi til Asker? Nei, det ville jeg ikke.
Til slutt gikk jeg langt nok unna ruteforslaget til maps til at jeg fikk øye på et sykkelveiskilt mot Asker. Jeg ble så lettet. Nå startet en ferd med mange oppoverbakker, mye stigning. Det var likevel helt greit, for endelig var jeg på rett spor. Skjemaet mitt ville ryke, men det fikk bare være. Det var fantastisk fint her, og sola hadde stått opp.
Fra Asker til Tranby ble det tungt, jeg kjente at kroppen var stiv og at jeg måtte gå mye. Trøttheten hadde kommet sigende. Jeg gledet meg til å komme fram, og til å legge meg.
Da jeg kom fram var jeg så stiv i beina at det var vanskelig å gå ned trappa til underetasjen, der jeg skulle sove. Jeg sa til mamma at det ikke var sikkert at jeg kom til å være i stand til å fortsette etter at jeg hadde sovet. Kroppen var preget av så mange kilometer på asfalt.
Mamma serverte meg frokost, jeg orket ikke løfte en finger selv. Så gikk jeg og la meg. Jeg frøys, men sovnet til slutt, etter å ha satt på vekkerklokke. Jeg våknet en time før jeg hadde tenkt, men følte meg uthvilt nok til å stå opp etter mindre enn en times søvn. Beina føltes overraskende bra. Jeg ble oppmuntret av dette og tenkte at jeg ville dusje, spise og komme meg av gårde.
Siste del: Tranby-Finnemarka
Da jeg endelig var på vei igjen, var humøret på topp. Jeg hadde så fin utsikt mot Lierdalen, og ny tro på at jeg skulle greie dette. Men løpe, det klarte jeg ikke. Knær og hofter sa klart ifra. Ok, da fikk jeg gå i raskt tempo. Gamle Ringeriksvei var ikke noen hyggelig vei å gå på, så jeg var glad da jeg kom til Sylling, som dessuten ligger ved Tyrifjorden. Et nytt mål var nådd.
Nå skulle jeg følge fjorden til jeg skulle opp i Finnemarka ca. 21 km lengre framme. Der ventet 6 km med mye stigning oppover.
Jeg trodde jeg kom til å klare skjemaet mitt, men jeg kunne ikke ta noe særlig med pauser. Det var bare å gå på. Det var lite trafikk på veien, og jeg kunne legge ut bilder, følge med på kommentarer og heiing på facebook. Det gjorde så godt å ha kontakt med folk mens jeg gikk. Jeg var i en messenger-gruppe med Lise Lysfjord Pettersen og flere andre damer som løp, i en annen med Henning og Line. Der kom det innimellom oppdateringer.
Familien sendte meldinger, den eldste dattera mi fulgte med på meg på instagram. Ei venninne sendte sms, mange skrev kommentarer på facebook. Alt sammen hjalp meg masse. Noen syklister som kom forbi nikket og smilte til meg. Jeg tok gladelig imot all positivitet jeg kunne finne.
Tyrifjorden er utrolig vakker. Det er så mange fine, små strender, fine stabbur og gårder, hyggelige hus og fritidsboliger rundt fjorden. Da jeg var barn, pleide vi å stoppe og bade om sommeren. Vannet var alltid veldig kaldt.
Da jeg så Utøya på min høyre side, nær den andre siden av Tyrifjorden, gikk jeg og hørte på podcasten «Hele historien». Det vil alltid være ufattelig å tenke på det som skjedde den forferdelige dagen.
Nedtellingen av kilometer begynte etter hvert for alvor. Jeg ville bli ferdig, jeg ville fram. Det var et lyspunkt å se Modum kommune-skiltet.
Så var det grusveien opp i skogen jeg telte ned til, kilometer for kilometer. De seks kilometerne med bratte oppoverbakker gikk litt trått, men nå kunne jeg se slutten på denne lange ferden. Jo høyere opp, jo mer snø. Den siste kilometeren var endeløs, den føltes tre ganger så lang som en vanlig kilometer. Men så var endelig hytta der foran meg, og jeg kunne gå inn til pappa som ventet med mat og drikke. Klokka var et par minutter over seks, jeg hadde holdt skjemaet. Distansen hadde bikket 90 km.
Jeg orket ikke lenger så mye mer enn å sitte på en stol.
Det var skikkelig koselig å sitte på hytta med varme fra vedovnen og snakke med pappa. Kl 22.30 var jeg helt ferdig og gikk og la meg. Det hele ble rett og slett en opplevelse. Da jeg kom hjem, ventet det roser på meg. Allerede dagen etter håpet jeg å få prøve noe slikt igjen.
Guris treningsglede 