Det har vært et spesielt år. Alle vet hvorfor. Jeg har løpt flere virtuelle løp, men alle vet at det ikke er det samme som å løpe et ekte løp på direkten sammen med andre deltakere. Jeg gledet meg enormt til Trolløypa på 57 km og mer enn 2000 meters stigning i Blefjells beste. Underveis ble jeg et troll som forbannet alt rundt meg. Helt til neste dag.
Som vanlig deltok både mannen min og jeg. Vi hadde booket oss inn på Lampeland hotell ca. en halvtimes kjøretur fra start, og barna skulle være hos foreldrene mine hele helga. Det var bare å glede seg. Noe jeg gjorde, til de grader at jeg hadde problemer med å sove flere dager i forveien. Sommerfuglene i magen tok over. Jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor det skjer, for hva er egentlig så innmari spennende med å sette den ene foten foran den andre og løpe? Ofte er det jo et slit. Jeg har mange ganger tenkt negative tanker under løp. Jeg har imidlertid også hatt fantastiske opplevelser. Jeg higer vel etter dem, etter den gode følelsen jeg kjenner igjen når den kommer. Når alt stemmer. Når kroppen gjør det jeg vil den skal gjøre.
Søvn kan bli et problem. Jeg har opplevd det flere ganger før løp jeg er ekstra spent på, men utrolig nok aldri før et ultraløp.
Denne gangen var søvnløsheten total. Jeg vridde meg, snudde meg, pustet yogapust, gikk på do, prøvde å tenke rolige tanker, jeg snakket til og med til og med til de døde; ingenting hjalp. Det klødde plutselig på ryggen, på armen, på beinet, akkurat i det jeg holdt på å sovne. Jeg ble mer og mer desperat etter hvert som tida gikk, og rundt klokka 04 tenkte jeg at jeg ikke kunne delta. Uten så mye som én times søvn ville det bli umulig. Mannen min og jeg skulle stå opp og spise frokost som startet kl 05.15 for løperne på hotellet. Jeg slumret så vidt av etter disse tankene, men var våken igjen før klokka ringte. Det ble kanskje en halvtimes lett søvn.
Jeg var ikke spesielt blid og forventningsfull verken under frokosten eller før start ved hytta Bestebu på Blefjell. Alternativet, å ikke delta, var imidlertid mye verre for meg. Før denne natta hadde jeg tenkt at jeg kom til å bruke ca. 12 timer på løpet, basert på tida mi fra Lysefjorden inn 62 km i fjor, og 12 timer er lenge når man ikke har sovet natta før. Jeg kan ha vanskelig for å gå en tur på en kilometer en vanlig dag når jeg er skikkelig trøtt, så dette var den verst tenkelige forberedelsen til dette løpet.
Litt over kl. 08 var jeg uansett i gang. Av smittevernhensyn ble vi sendt ut i puljer på ti og ti. Det begynte med oppoverbakker, og jeg pustet og peste mye mer enn jeg vanligvis gjør. Beina føltes tyngre enn til vanlig. Jeg følte meg som en som ikke hørte til i et sånt løp. Ble forbiløpt av så mange at jeg mistet tellingen, og prøvde å gå ut av stien for hver enkelt av dem, noe som også gjorde det vanskelig å holde på det lille jeg måtte ha av flyt. Et pustende og pesende, negativt troll var jeg. Men jeg slapp folk forbi, mens de spurte «går det bra?» og jeg tenkte, de spør sikkert fordi jeg ser helt forjævlig ut, rød i ansiktet (som jeg blir etter fem minutters aktivitet), svett og andpusten. De tenker sikkert at jeg ikke klarer dette løpet, og ikke har noe her å gjøre, og at jeg snart faller sammen. Grunnløse, negative tanker.
Jeg prøvde likevel å tenke, «Dette er ditt løp. Sett deg delmål, og hold deg til dem, ikke bry deg om at andre er raskere». Så jeg gjorde det, satte meg delmål, og det gikk greit de første timene. Jeg hadde ikke noe ekstra gir, det skal sies, beina føltes tunge fra start til slutt. Det var glatt og vått, men det regnet heldigvis ikke- enda. Jeg falt på en sleip fjellstein og slo kneet så det smalt ganske tidlig, noe som førte til at jeg ble mer redd og forsiktig selv om jeg har sko med veldig godt feste. Så kom den verste stigningen. Da røyk det skjemaet.
I starten var jeg overrasket over at jeg faktisk kunne se så mye som jeg gjorde, det var meldt regn hele dagen. Fine fjellvann, og fin utsikt når man kom noen flere høydemeter oppover. Jeg så noe glinsende ved siden av stien, en fiskekrok med gullfarget agn. Jeg tok den opp og la den i sekken, for den måtte vel være farlig for fugler eller andre dyr? Det var overskyet, men det fantes fortsatt noe sikt. Dette skulle forandre seg.
Hukommelsen velger seg ut øyeblikk, og dem jeg husker best er fra ca. midt i løpet og mot slutten. Jeg ser meg selv utenfra, som tar på meg den vindtette løpejakka, drar fram ei brødskive fra matpakka mens det blåser og regner, og med sikt bare noen få meter foran meg. Jeg er på rundt 1200 meters høyde, og tenker at dette må være den tøffeste delen av løpet. Jeg vil bare ned, ned fra fjellet så vinden gir seg, og jeg kjenner respekt for fjellet og det som kan skje om jeg beveger meg utenfor merkingen og går meg vill. Jeg stopper ofte for å speide etter neste merke, og blir lettet hver gang jeg ser det. Dette løpet var, i tillegg til fjell og steiner, fullt av gjørme og myr. Det å se mange fotavtrykk i gjørme gjorde meg også lettet. Da skjønte jeg at jeg var på rett vei. Noen ganger måtte jeg dra fram telefonen og se på gpx-sporet, for å være sikker på at jeg ikke tok feil. Jeg var ikke direkte redd, men litt nervøs. Det var ingen rundt meg, og det var egentlig greit akkurat da, morgengrettenheten hadde ikke gått ut av kroppen enda, og jeg følte meg i mitt minst pratsomme hjørne. Jeg syntes imidlertid flere ganger at jeg hørte noen bak meg. Innbildning, rett og slett.
Hvor var disse enorme Brørsteinan jeg hadde sett avbildet i forbindelse med løpet? Hadde jeg gått glipp av dem i tåka? Da jeg minst ventet det, så jeg dem plutselig.
Jeg kom meg ned fra fjellet, og trodde at det skulle bli enklere. Men nå kom gjørma og myra fram, og trollet i meg også. Et troll som etter hvert ble fem år gammelt og ville gråte og hulke. Kilometerne ble uendelig lange, og jeg hadde begynt å bli skikkelig trøtt. Du vet, når du er så trøtt at du føler du ikke kan sitte oppreist ved middagsbordet. Du må bare legge deg ned, og helst få sove en god middagslur. Sånn, bare at jeg sikkert hadde sovet i mange timer, hadde jeg fått lov.
Klokka gikk tom for batteri etter 38 km. Klokka er en motivasjonsfaktor, for da holder jeg oversikten og det hjelper meg med delmålene. Jeg tok fram telefonen og slo på strava, men jeg kunne ikke se på den konstant, og det regnet, så jeg klarte så vidt å få den til å funke. Etter noen kilometer kom det en kvinnelig løper bak meg, hun hadde startet etter meg og var i virkeligheten foran meg tidsmessig. Nå var det veldig fint å ha noen å prate med. Hun fortalte at hun hadde løpt Soria Moria til verdens ende (160 km) i fjor og jeg ble veldig imponert. Blefjells beste var egentlig bare trening før et annet lignende løp. Hun var veldig positiv («nå er det jo bare 16 km igjen!») mens jeg klaget over fjelltoppene som ventet oss. På startnummeret kunne man se høydeprofilen, og jeg så ikke fram til stigningen som ventet, for å si det mildt. Da var over 2000 meters stigning tilbakelagt. Hun så på det med litt andre øyne. Da jeg fortalte om den deilige asfalten de siste kilometerne av Lysefjorden inn, svarte hun at hun ikke likte asfalt. Jeg hadde ønsket meg asfalt akkurat da. Noe lettløpt.
Den hyggelige, positive og sterke løperen var litt for rask for meg, jeg måtte ha noe å spise og stoppet for å ta mat ut av sekken. Jeg fant en pose med nøtter og tørket mango, det var skikkelig godt. Jeg var veldig fornøyd der jeg gikk en stund med mangoen og nøttene, jeg var alene igjen, og hvert skritt tok meg jo nærmere mål? Eller? Da alt dette var fortært, og de siste små fjellene skulle gjøres unna, kom min virkelige nedtur. Jeg hadde 8-10 kilometer igjen, men trodde jeg kom til å bruke tre timer på dem. Hva om jeg faktisk ikke rakk den siste bussen som skulle gå kl. 22.15? Det gikk ikke fort. Jeg var slapp, trøtt, det var bare myr og gjørme, og en gang falt jeg med hele meg nedi gjørma da foten satt fast. «Jeg orker ikke mer!» sa jeg høyt, og prøvde å gråte. Jeg hadde liksom tårene pressende på, men de ville ikke ut. Jeg ville ha dem ut, men fikk det ikke til. Å sige ned i gjørme og myr gjentatte ganger, dra foten opp igjen, igjen og igjen, tar krefter. Det verste var likevel at alt virket endeløst. Da jeg ut fra høydeprofilen trodde jeg var ferdig med all stigning, kom det en ny liten fjelltopp. En elv som skulle krysses med vann opp til lårene (ja, jeg var våt på føttene omtrent hele løpet), ny myr, håp om at det nå ville gå kun nedover, før jeg kom til en ny liten fjelltopp, en ny elv, ny myr, en ny fjelltopp, og så videre i det uendelige.
Sånn føltes det. Og jeg ville bare gråte, hadde ingenting igjen, var slapp og tung i kroppen og tenkte på barnevandrerne i Agder og en ultraløper som nylig var igjennom hele traseen barna gikk i den gangen. Hvordan barn og mennesker generelt har lidd, og lider. Jeg var tross alt heldig, jeg var snart framme, dette var selvvalgt. Forresten sykt at folk løper ultraløp som varer en hel dag, en hel natt og så en hel dag igjen, hvorfor gjør folk sånt? Jeg skal ikke løpe Oppdal fjellmaraton i august, selv om både mannen min og jeg er påmeldt, det skal jeg i hvert fall ikke! Det er sikkert like jævlig som dette!
Da jeg så traktorveien, hvor det skulle være bare noen km igjen, ble jeg så glad. Bare at jeg så feil, det var en mer normal, litt bredere sti, ikke en vei. Skuffelse. Heldigvis, etter få meter, så jeg den faktiske traktorveien. Da måtte jeg lese løpsbeskrivelsen på telefonen og finne ut hvor langt det var igjen. Bare fem km! Helt fantastisk. Jeg klarte å løpe litt. Gikk, så på telefonen, løp, gikk. Kunne ha kommet i mål på litt under 13 timer om jeg hadde gitt alt, men jeg orket ikke. Var bare glad for å være så nærme. Da jeg kom i mål fikk jeg heiarop, cola og masse godord. De sa jeg hadde gjort en kjempejobb. Jeg syntes jeg hadde vært kjempetreig, måtte fortelle at jeg ikke hadde sovet. De mente jo sikkert ikke det de sa. Jeg var vel den siste i mål. Jeg myknet opp litt da jeg fikk snakket litt og fortalt om hvordan jeg hadde hatt det. Og jeg fikk pølse i brød med ketchup og sennep, det var fantastisk. «Vil du ha en pølse til? Bare si i fra!» Det er skikkelig hyggelige folk som står bak dette løpet. Jeg ble så godt ivaretatt at de til og med spurte noen andre løpere om jeg kunne sitte på til Lampeland. Da slapp jeg å vente på den siste bussen som skulle komme over en time senere.
I dag er trollet borte. Jeg ser på gårsdagen med helt andre øyne. Gleder meg til neste løp. Med litt revansjelyst og litt frykt. Men holder jeg meg skadefri, er det bare tre uker til neste ultraløp- Østmarka Backyard ultra. Og seks uker til Oppdal fjellmaraton!
Guris treningsglede 