Lysefjorden Inn 2019 ble magisk på flere måter

Lørdag 8. juni skulle jeg endelig få revansje etter nederlaget fra i fjor. Vi var tre som reiste sammen da, vi kjørte hele veien fra Oslo til Lysefjorden, og vi endte alle med DNF (did not finish). Vi hadde likevel en fin tur, men jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne la DNF bli enden på historien. 

Heldigvis har jeg en løpeglad mann som lot seg overtale til å prøve seg på de 62 kilometerne og 2500 høydemeterne en gang til, og snille foreldre som kunne ha barna våre på besøk denne helga. Jeg skulle nå løpe mitt eget løp, og jeg var supermotivert til å trene. Nå visste jeg hva som ventet etter de første sju kilometerne med asfalt. Et meget teknisk krevende terreng, med bratte opp- og nedoverbakker som til slutt toppes av ei vanvittig steinur før Songesand. De første 27 kilometerne kan gjøre lår om til gelé, så for en mosjonist som meg gjelder det å komme seg og la kroppen få nye krefter.

Turen begynte med en nydelig fredag i Lysefjorden hyttegrend, der vi hadde leid hytte. Været kunne ikke vært bedre, og jeg klarte å koble helt av. Vi spiste og sov godt før den store dagen. Innehaver av hyttegrenda var så hyggelig at hun kjørte oss den drøye kilometeren til start i Oanes tidlig om morgenen.

Til Preikestolhytta
Asfaltkilometerne gikk greit, jeg gledet meg til å komme inn i skogen. De første 12 kilometerne til Preikestolhytta var tøffere enn jeg husket fra i fjor. Jeg kom meg inn i en rekke med andre løpere og holdt følge med noen av dem det meste av veien til Songesand. En mannsstemme sa at han ville bli værende i «godstoget», akkurat sånn tenkte jeg også. Jeg hørte noen som skravla blidt bak meg store deler av turen, mens jeg peste og så på klokka at pulsen var høy i alle oppoverbakker. Det er vanskelig å beskrive terrenget. Det er steinete og fullt av røtter og man må følge veldig godt med på hvor man setter foten. Jeg hadde mange nesten-uhell, slo begge knærne inn i steiner, vrikket begge føttene, slo ankelen inn i en stein. Dette uten at farta var høy, og på tross av at jeg har løpt mye på sti denne våren. Det var også gjørme, glatte treplanker, bratte skrenter, så bratt at jeg noen ganger satt meg rett på rompa for å føle at jeg hadde kontroll. Opp og ned, opp og ned. En lang oppoverbakke et stykke før Preikestolhytta jeg husket fra i fjor, som syntes endeløs. Men så endelig, var vi der, ved hytta. Jeg fikk utdelt RedBull energidrikk og gått på do, det var en lettelse. 

Til Songesand
Steintrappene opp mot Preikestolen var, som i fjor, full av turister, unge og gamle, noen lette på foten og andre mindre raske til beins. Så skiltes våre og turistenes veier ad, og vi bevegde oss mot Bratteli. Jeg ble mer og mer irritert over at pulsklokka mi ble satt på pause uten å starte igjen (jeg hadde stilt den på autopause og låst den for ikke å risikere å slå av hele økta) fordi den mente jeg stod stille. Det gjorde jeg altså ikke, men den regnet dermed ikke alle kilometerne som gikk, og jeg ante ikke hvor langt unna Songesand vi var. Songesand, det skjebnessvangre stedet der vi hadde gitt oss i fjor. For min del følte jeg at løpet ville begynne for alvor først når jeg var forbi Songesand. I mellomtida kunne jeg nyte den fantastiske naturen. 

Lysefjorden1Det var akkurat så fint som i fjor, bare at himmelen ikke var blå og sola ikke skinte. Heldigvis! Det var helt nydelig med kjøligere vær og litt regn innimellom. Blå himmel og sol har jeg sett før, nå var fokuset på å klare dette.

Jeg kom i prat med noen av de blide løperne her og der, noen ganger var jeg foran dem, noen ganger bak. De kjente meg også igjen og den ene omtalte meg som «den rosa sløyfa». Jeg hadde en strikk i håret med rosa sløyfe på.

 

 

Lysefjorden2

Kilometerne gikk, og jeg ble overrasket da vi allerede var ved Bratteli. På ut.no står det om denne ruta: «Under Bratteliknuten følger stien fjellkanten og du har vidt utsyn både innover og utover fjorden. Stedet har fått navnet Hoppet, her ser det ut som om du kan hoppe direkte ned i Lysefjorden. Like etter kommer det eit punkt på ca 30 meter som det er lagt ut kjetting som du må bruke når du skal klyve forbi ein bratt travers. Her er Lysefjordens mest krevende passasje.Her er det montert ca 10m med kjetting som ein kan holde seg i.»

Ja, det var krevende, og en mann foran oss hadde høydeskrekk ved kjettingen. Han klarte seg likevel fint. Selv satt jeg meg på rompa og nærmest akte meg ned. Det gikk også fint. Ved Bratteli er det et hus med en veranda der folk kan se ned på stien der vi løperne kommer forbi. Da jeg kom, var verandaen full av hoiende menn som ropte «kommer det damer og?» Jeg ble litt flau, men satt pris på heiingen! Der var det i år som i fjor en vannslange jeg regner med er lagt ut til løperne (takk!), og jeg fylte den nesten tomme drikkeblæra (psykisk sett en stor lettelse) i drikkevesten. Alt man gjør tar tid, og plutselig var jeg fraløpt, men jeg klarte å ta igjen gjengen foran meg så jeg ikke måtte komme meg ned i den berømte ura alene. Ura består blant annet av svære steiner man må balansere over, ikke mye løping der! Men før ura var det bratt og steinete, nærmest en slags steintrapp der jeg kjente at lårene fikk kjørt seg.  Ville jeg bli så kjørt i beina at det ble vanskelig å fortsette? Jeg fokuserte på å komme fram til den første virkelige drikke- og matstasjonen, det var så herlig å komme fram. Alt var glatt, og på det siste trinnet av en stige vi måtte over sklei jeg og holdt på å falle stygt. Nok en nesten-ulykke som gikk bra.

Siste del
Ved matstasjonen fikk jeg alt jeg ønsket meg- hjelp til å fylle drikkesekken, cola, brødskive, vannmelon, spekepølse, banan. De frivillige var hjelpsomheten selv. Da jeg var klar til å løpe igjen, spurte en av de blide damene fra tidligere i løpet om jeg ville slå følge med dem. De var fire stykker som løp sammen, jeg syntes det var utrolig hyggelig av dem å inkludere meg. En stund opp i bakkene etter Songesand var vi halvveis i løpet, og jeg fikk troen på at jeg skulle fullføre denne gangen. Tidsmessig lå jeg ikke så galt an. Målet var kun å fullføre. 

Snart kom vi til et motivasjonsskilt der det stod «til mål skal jeg». Ja, det skulle jeg!

Tilmålskaljeg

Motivasjonsskiltene virket etter hensikten på meg, jeg gledet meg til å se dem. Like deilig var det å få et glass farris oppe ved huset rett bak. For ikke å snakke om hvor fint det var å se og høre folk som heia fra husene vi kom forbi!

Jeg kom til et punkt der jeg følte jeg ville gi litt mer gass, og snart var jeg et stykke foran de fire damene. Jeg hadde krefter, men de skulle ikke vare evig. Det neste jeg husker er ei evigvarende myr full av gjørme, og jeg møtte ei hyggelig dame fra Farsund som jeg også begynte å skravle med. Senere skulle jeg få vite at hun het Linda og at vi hadde en felles facebookvenn. Jeg vekslet mellom å gå så fort jeg kunne og småjogge. Vi holdt følge en stund, før jeg igjen satte opp farta og igjen ble alene.

Etter ca. 42 km gikk batteriet på klokka mi. I Songesand hadde jeg satt i gang strava på telefonen, siden det bare var tull med klokka. Det ble vanskelig å holde styr på hvor langt jeg hadde kommet, og jeg begynte å miste fokus, styrte med telefonen, begynte å sende meldinger, legge ut bilde på instagram, sjekke facebook og instagram, var jeg sliten fysisk eller psykisk? Jeg vet ikke helt, men det var kanskje ikke dumt å ta det rolig. Arrangøren forsikret meg dessuten om at jeg ville komme i mål. Jeg trodde på det, og var egentlig ganske glad og fornøyd. Trengte jeg å ta i så innmari nå?

Lysefjorden5

Så kom plutselig to av de fire damene bak meg og tok meg igjen. Snart hadde vi en lang bakke foran oss, forløperen til den beryktede monsterbakken. Der hadde de bra tempo, mens jeg ikke hadde noe ekstra å gi. Det gikk jevnt og trutt oppover, men sakte. Beina var slitne. I bakken gikk de to damene fra meg. Så sterke de var!

Shutuplegs

Snart 2500 høydemeter var unnagjort, men jeg skjønte ikke hvor langt jeg hadde kommet. På toppen av bakken var drikkestasjonen ved 48 km! For en glede! De sa det bare var asfalt igjen! Bare 14 km igjen! Igjen fikk jeg super service av en frivillig som fylte softflaska med energidrikk, jeg spiste potetgull, brødskive – og så kom de to andre damene jeg hadde lagt bak meg tidligere- Ingunn og Tone. Nå var de alle fire foran meg, og jeg klarte ikke å ta dem igjen. De hadde krefter jeg ikke hadde. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått slå følge med dem så lenge som jeg gjorde, og er imponert over styrken til dem alle fire på slutten!

Ok, så var det asfalt igjen, kun asfalt. Men fortsatt fin utsikt og til og med snø noen steder. Jeg sendte melding til mannen min om hvor jeg var. Han hadde kommet i mål og ville vente på meg ved målgang.

Lysefjorden4

Det stod fortsatt noen oppoverbakker igjen, og nå var beina virkelig slitne. Jeg gikk raskt igjen, løp i nedoverbakkene. Så, endelig, var det bare nedover igjen. Bratt. Jeg kjente hvert skritt jeg løp i lårmusklene, det var vondt! Musikk, jeg trengte musikk. Jeg vrengte ut innholdet i drikkevesten, fant øretelefonene, men det var ikke nett til å sette på Spotify! Jeg fikk prøve igjen senere. Da jeg prøvde igjen, mistet jeg telefonen på bakken og den hoppet og rullet nedover veien, da jeg tok den opp var glasset litt knust. Kunne ikke fokusere på det, jeg ville ha musikk. Snart hadde jeg 4G, for en lykke. Nå gikk det litt bedre. Jeg så en fantastisk regnbue. Men f.. så vondt det gjorde i lårene. Hvor mange kilometer hadde jeg igjen? Et skilt, fem kilometer, bare fem!

Endorfinfest

Fem kilometer, det er som hjemmefra til Mariholtet.. Ikke langt i det hele tatt! Og samtidig så uendelig langt. Jeg hadde vondt i lårene, jeg stoppet, jeg begynte å gå. Det gjorde like vondt..

Så, plutselig, dukket Linda opp. Linda, med den felles facebookvennen. Jeg visste ikke at Linda var venn av min gode kollega Inger Anne, bibliotekar på skolen der jeg jobber. Torsdag to dager før hadde jeg sittet på personalrommet sammen med Inger Anne og et par andre kolleger og snakket om Lysefjorden Inn. Om at jeg hadde fått laget en hennamaling på hånda etter en innskytelse om at det ville bringe lykke over løpet, og hvor irrasjonelle sånne tanker er. Inger Anne syntes ikke det var så dumt. Vi kom inn i en spennende samtale om hva som finnes mellom himmel og jord, som endte med at vi som var der erklærte at Inger Anne var et orakel og at det ville bringe lykke å ta på henne. Noe jeg gjorde, før hun ønsket lykke til og god helg.

Etter at Linda kom løpende nedover bakken, skjedde det noe med kreftene mine. «Nå ble jeg utrolig glad for å se deg!», sa jeg, og fikk en oppmuntrende gest tilbake. En sånn liten ting som betydde noe stort i en sånn stund for meg. Hun hadde også vonde bein, ville løpe og holde beina i gang, hun hørte på lydbok og jeg på musikk. Så vi begynte å løpe ved siden av hverandre uten å snakke, lyttende på hvert vårt. Musikken akkompagnerte klampringen av skrittene våre, og jeg kjente en slags eufori. Løpende skritt i takt har aldri hørt så fint ut i mine ører noengang tidligere. Jeg bestemte meg for at det som betydde noe nå, var å komme i mål sammen med Linda. Feristene vi måtte over var grusomme, men det gikk. 4 kilometer igjen, stod det på et nytt skilt, jeg prøvde å overbevise oss, eller mest meg selv om at det var veldig lite. Kilometerne føltes så lange nå! Men så, skiltet med 3 km, og så, skiltet med 2, og 1. Vi gikk litt innimellom, men de siste tre-fire hundre meterne løp vi i god fart, og kom samtidig over målstreken.

Lysefjorden7

En klem, stor glede, og der stod Javi, mannen min, som tok meg imot og fikk tatt dette fine minnet av et bilde. DNF-en fra i fjor er nå historie, og det ble en løpsopplevelse utenom det vanlige, kanskje enda mer magisk fordi jeg fikk vist meg selv at jeg kunne likevel! Takk, Linda, takk Lysefjorden og alle de nydelige menneskene jeg møtte på min vei. Og takk Inger Anne, ikke vet jeg hvordan en av dine nære venner kom min vei akkurat da jeg trengte det som mest, men jeg glemmer ikke den samtalen på personalrommet!

Medalje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s