Det er lenge siden jeg har skrevet noe blogginnlegg om løping, har ikke følt meg så inspirert. I år er det store målet- som i fjor- Lysefjorden Inn (62 km). I fjor kom mannen min og jeg bare til 27 km. Den tredje i følget vårt hadde gitt seg, og da ga vi oss også. Det var ingen god opplevelse ikke å fullføre; jeg bestemte meg for at jeg ville tilbake.
Den store frykten er selvfølgelig at vi ikke skal komme igjennom i år heller. Det var et hardere løp enn jeg hadde sett for meg, mer teknisk, brattere, tyngre. Snøen ble ikke borte før i mai i fjor, og jeg hadde så vidt fått løpt på sti, hadde trent for få høydemeter. Så da vi ga oss ved Songesand (27 km), var kroppen allerede sliten og løperkneet mitt hadde slått inn.
Trøsteløpet etter nederlaget ble Romeriksåsen på langs (50 km). Jeg løp ca. tre km for langt, hadde ikke helt dagen og løperkneet slo inn igjen. Likevel ble det en veldig god opplevelse og mitt 2. ultraløp.
I år vet jeg så uendelig godt at jeg i tillegg til langturer og kilometer trenger høydemeter og å trene masse på teknisk sti. Jeg har allerede slitt meg opp gjennom snøen til Haukåsen noen ganger, og nå som snøen nesten er borte, blir det enklere. Likevel har jeg et snev av «ultraangst» eller kanskje heller Lysefjorden-angst.
Derfor ble Østmarka Backyard Ultra en fantastisk stor opptur for meg. Konseptet går ut på å løpe en runde på 6,7 km hver time. Er man ikke klar for neste runde akkurat en time etter at forrige runde begynte, er man ute av løpet.
Det lengste jeg hadde løpt sammenhengende i år var 17 km. Jeg gikk motvillig med på å bli med en nabo og løpevenninne likevel, tenkte at jeg bare fikk løpe de rundene jeg orket. Da hun trakk seg på grunn av skade var jeg veldig nær å bli hjemme. Det var Anita Kråkmo, arrangør av løpet, som klarte å overtale meg til å bli med. Jeg sendte henne noen meldinger og fikk så positive og hyggelige svar tilbake at jeg bestemte meg for å stille.
Da jeg kom dit, møtte jeg hyggelige Lise Lysfjord Pettersen som delte ut startnummer, hilste på Anita, og så var Jenny Midbjer der. Hun har en egen evne til å få folk til å føle seg bra, det tror jeg flere enn jeg opplever. Men da jeg stod ute på gressbanen før løpet skulle starte savnet jeg noen jeg kjente å gruglede meg sammen med. Følte meg litt ensom akkurat da, og angret meg litt. Jeg kunne sittet hjemme og kost meg med en kaffekopp, uten stress og mas.
Jeg visste jo at det ville bli bra å komme i gang. Og som Anita sa- løpet var en god mulighet for å få en god treningstur. Jeg syns starten på den første runden i terrenget var tung- det var ganske mye oppoverbakke, snø, is (piggsko kunne jeg ikke vært foruten) og søle. I en nedoverbakke gikk foten min uforventet igjennom snøen til over kneet, og jeg falt så lang jeg var, men slo meg heldigvis ikke. Litt rart å plutselig løpe ved siden av Frank Løke. I et sånt løp prøver de raske å spare på kreftene for å holde ut i 24 timer +. så raske og treige løpere dilter avgårde side om side. Gps-en på klokka mi slo seg ikke på før den første runden var nesten ferdig, det var utrolig irriterende. Ekstra glede da den endelig slo seg på og jeg kunne følge med på kilometerne (ja, jeg er altfor avhengig av å se på den klokka!).
Mot slutten av runden var det nedoverbakke på asfalt. Piggsko på asfalt føles ikke bra, men i det minste fikk beina litt mer fart. Jeg løp den første runden på cirka 50 minutter. Det ga meg tid til å spise og drikke og få pulsen helt ned. Den andre runden gikk på ca. 51 minutter. Jeg følte meg ikke veldig sliten, og tenkte at med runde nummer tre ville jeg få årets hittil lengste løpetur. Jeg brukte 52 minutter på runde nr. 3. Jeg ble altså tregere og tregere for hver runde, fikk mindre og mindre tid til å spise og drikke. Men jeg var absolutt klar for runde 4. Den brukte jeg 53 minutter på. Etter denne var jeg nær ved å gi meg. Var egentlig fornøyd med fire runder, men da jeg stod så nærme start og egentlig hadde mer å gi, gikk jeg like godt inn i startsirkelen igjen. De frivillige på drikkestasjonen spurte om jeg skulle fortsette. Sa jeg at jeg ikke visste om jeg ville klare flere runder, oppmuntret de meg og sa at de trodde på meg. Takk til de fine folka! Og så har man jo ikke noe å tape. Man kan gi seg når man vil. Det fine at er at enhver runde man har gjennomført innen en time, blir registrert.
I løpet av runde fem begynte tankene mine å bevege seg rundt det å klare sju runder. Etter denne femte runden ville jeg jo være på min nest siste. Og på siste runden kunne jeg bruke nesten en time, jeg ville ha bedre tid fordi jeg ikke ville ha hastverk med å spise og drikke før en ny runde.
Runde fem gikk på 56 minutter. Fire minutter til å stappe i seg mat og drikke. Drikkestasjonen hadde blitt elsk-punktet i løpet, som naturlig er. Jeg gledet meg spesielt til cola, og fikk også i meg vafler, brødskive, nøtter, buljong og suppe i løpet av alle rundene tilsammen. Lise Lysfjord Pettersen og Neil Dryland stod der og registrerte løperne som kom i mål, og de heiet. Nå var stemningen veldig oppbyggende, jeg sugde til meg alt det positive. Da jeg var i gang med runde nummer seks var jeg sliten, men begynte å tro på at jeg ville klare ultradistansen. Runde seks gikk faktisk noen sekunder fortere enn runde fem. Jeg hadde fått ny giv.
Jeg stappet i meg mat og drikke igjen, gjorde meg klar. Syvende runde og jeg ville få medalje for ultradistanse! 46,9 km var mer enn jeg hadde tord å drømme om, men nå følte jeg meg ganske trygg. Hadde ikke vondt noen steder, var bare generelt sliten i beina. De to kilomerne mellom km 2 og km 4 føltes lange på de siste rundene. Etter km 4 var det mest nedoverbakke og en del asfalt, jeg så alltid fram til å se 4 kilometer-skiltet.
Da jeg kom inn mot mål og hadde et par hundre meter igjen, ropte Lise Lysfjord Pettersen navnet mitt i mikrofonen og sa at jeg ville greie det. Det var så utrolig hyggelig å høre navnet mitt og de ordene! Jeg løp den siste runden på 57 minutter, akkurat som jeg hadde kalkulert med hadde jeg bedre tid på den siste runden. Jeg så at et par likemenn som også var slitne på slutten kom seg i mål og også klarte sine 7 runder. Det var fint å se. Det var en herlig følelse å få medalje og kunne gå og spise og drikke uten å ha dårlig tid- jeg hadde klart det!
Tusen takk til arrangørene av løpet for et fantastisk opplegg. Jeg følte meg som nevnt litt alene da jeg stod på gressbanen før start, men den følelsen kom ikke tilbake. Følelsen jeg sitter igjen med er vantro (har jeg løpt 46,9 km i mars?) i den grad at jeg har lurt på om jeg løp feil og egentlig fullførte færre kilometer. Men garmin-klokka mi sier sitt. Det er veldig å gøy å overraske seg selv.
Nå vet jeg at jeg har fullført en laaang treningstur, og det føles lettere å øke antall km framover. Håpet om at jeg skal klare Lysefjorden Inn er nå mye sterkere, og jeg gleder meg.
Guris treningsglede 