2017 var et utrolig bra og dårlig løpeår for meg. Jeg klarte noe jeg ikke trodde jeg hadde sjans’ til; de relativt (for meg) tøffe cut off-tidene under Laugavegur ultramaraton på 55 km på Island og å komme i mål på en tid jeg var stolt av. Jeg løp også 10 km, 15 km og halvmaraton på trening raskere enn jeg har gjort under noe løp jeg har deltatt i.
Så, plutselig, i oktober i fjor, fikk jeg astmasymptomer på trening. Jeg kjente det også i bakkene under Rosa Sløyfe-løpet, men det skulle bli mye verre.
Etter noen uker pustet jeg tungt også om natta og mens jeg gikk i sakte tempo til jobb, på flat asfalt. Jeg gikk til legen, og han konstaterte etter en test at det var astma. Jeg fikk astmamedisiner og tenkte at jeg ville bli bedre. Det ble jeg. Jeg klarte likevel ikke å løpe mer enn to km av gangen. Jeg fikk nye astmamedisiner, og gikk på ski i stedet for å løpe. Jeg meldte meg på Vasaloppet 90 km på ski. Det gikk sakte, men jeg gjennomførte.
Så klarte jeg endelig en 10 kilometers løpetur i mars, og 18 km under Ecotrail Paris den 17. mars. Det gikk sakte, men det var også vanskelige forhold med mye gjørme enkelte steder. Jeg kjente pusten plage meg etter ca. 4 km, men så ble det bedre.
Etter en løpetest på lungeklinikk noen få dager etter Ecotrail Paris, tok spesialisten meg av astmamedisinene. Løpetesten var intensiv løping så fort jeg orket i seks minutter på mølle. Den ga ikke noe utslag, og legen mente mitt tilfelle var atypisk og at jeg kanskje ikke hadde astma i det hele tatt. I så fall burde medisinene jeg gikk på hatt 100 % virkning. Jeg fikk lov å velge om jeg ville slutte på medisiner eller ikke, jeg tenkte positivt og sluttet på dem. Etter en uke uten medisiner prøvde jeg meg på en ny løpetur. Jeg klarte bare 3 km.
Nå er jeg på medisiner igjen, men jeg sliter med å løpe langt. 5 km + 5 km i dag, med pause mellom, var tungt- jeg slet med pusten og dermed motivasjonen. Var en ukes pause fra astmamedisinene nok til å gjøre meg verre igjen? Jeg får lyst til å gi opp. Det er jo en liten ulempe siden jeg har meldt meg på Lysefjorden Inn på 62 km den 2. juni. I tillegg til disse problemene er stiene i skogen, som best kan forberede meg på et slikt løp, fulle av dyp snø.
Det har vært en fantastisk vinter, jeg har hatt noen fantastiske skiturer. Vasaloppet var en impulsiv handling, jeg hadde ikke trent til et så langt løp. Jeg klarte det likevel, og noe av grunnen til at jeg meldte meg på, var nok at jeg ville vise meg selv at jeg kan klare ultraløpet i juni. På det tidspunktet hadde jeg enda ikke klart en løpetur på mer enn 5 km, mens skiturene hadde lavere intensitet og gikk mye bedre.
Nå er det altså bare 8 uker igjen til Lysefjorden Inn, og for første gang kjenner jeg at jeg vil gi opp løping. Tida jeg bruker på ti km nå føles uhorvelig lang, men det verste er tankene jeg får når astmasymptomene kommer. Det at ingen lege kan fortelle meg med sikkerhet at de medisinene jeg bruker faktisk har virket, gjør jo også at jeg tviler på hva jeg har og om jeg vil føle meg bedre igjen. Etter å ha løpt Ecotrail i Paris, fikk jeg håpet litt tilbake, selv om tida ikke ble noe å skryte av. I dag mistet jeg det litt igjen.
Jeg har ikke lyst til å gi opp! Planen framover er en langtur i uka, en økt intervall, en tur på ca. 10 km og en bakketreningsøkt. Hadde det ikke vært for snøen, skulle jeg allerede hatt mange turer opp stiene til Haukåsen.
Den 21. april er det meningen at jeg skal løpe halvmaraton i Reykjavik (Spring Marathon). Det blir spennende å se om pusten er bedre til da, og hva jeg faktisk får til. Tida kan jeg ikke bry meg om, skal jeg holde motet oppe- men det kan jo bli en bra treningsøkt.
Guris treningsglede 