Jeg klarte det! Jeg har løpt mitt første ultra-løp: Laugavegur ultramaraton

Tenk at jeg kan skrive dette: Jeg klarte det! De siste månedene har jeg skrevet mye om treningen på vei mot løpet, og om hvor redd jeg har vært for ikke å greie tidsgrensene ved 22 og 38 km. Det er fantastisk å kunne sitte her og skrive at det gikk bra!

 

Javier og jeg reiste til Island tidlig fredag den 14. juli, og ble henta på flyplassen av svogeren min, Juan, og nevø Nicolás. Heldig for oss at tidsforskjellen er hele to timer, noe som gjorde at vi kunne legge oss kl 20 islandsk tid den kvelden og klare å få sove (for oss var den kl 22 og vi hadde stått veldig tidlig opp). Vi skulle ta bussen til start ved Landmannalaugar allerede kl. 04.30 lørdag morgen, så den søvnen var verdifull.

Vi henta startnumrene våre ikke lenge etter ankomst til Reykjavik og følte oss så klare som vi kunne få blitt.

Laugavegur0

Juan tok bilde av meg foran en plakat med et bilde som ikke så virkelig ut. Nå vet jeg at det virkelig er sånn det ser ut i virkeligheten! Jeg la ut bildet på instagram, superforventningsfull.

Vi gikk masse i Reykjavik den dagen, jeg tror skrittelleren min viste 19 000 skritt da jeg la meg. Det var nok bra, jeg var så trøtt at jeg faktisk klarte å sove i noen timer. Før andre (for meg) store løp jeg har deltatt i, har jeg omtrent ikke klart å sove- men denne gangen, da det virkelig gjaldt, fikk jeg nok søvn. Jeg var så letta da vekkerklokka ringte kl. 03.30 og jeg var langt inne i en drøm.

Selve dagen
Jeg hadde studert ruta på forhånd, og visste at vi ville begynne ganske hardt.

Elevation map
Screenshot fra løpets nettside

Jeg fikk plutselig en tanke mens vi stod og ventet: jeg burde aldri meldt meg på. En innskytelse. Den gikk over ganske fort- og jeg tenkte at det er normalt å få litt kalde føtter rett før en så stor utfordring. Laugavegur1

Jeg var uansett litt stressa, måtte på do en ekstra gang før start selv om jeg nok egentlig ikke trengte det. Det var fint at vi var to. Javier skulle starte i gruppa før meg, da han regna med å bruke kortere tid enn meg. Jeg ønska han lykke til og venta på at det ble min gruppes tur. Gjenkjente en islandsk løper jeg følger på instagram og hilste på henne, fint å se et kjent fjes selv om jeg aldri hadde møtt henne før.

Så var det vår tur. Bratt oppover med en gang, men så gikk det litt nedover, og oppover igjen, det var godt å være i gang. Det tok ikke lang tid før et fantastisk, helt fantastisk landskap viste seg. Det var svovelrøyk å se mange steder, fjell, snø. Jeg tok et bilde i et parti der jeg uansett måtte ta det rolig på grunn av stigningen.

Laugavegur2

Så begynte det å regne kraftig, og jeg måtte legge telefonen godt ned i sekken så den ikke skulle bli ødelagt. Jeg hadde uansett ikke tid til å ta bilder, jeg hadde fullt fokus på cut off ved 22 km. Målet var å klare denne på tre og en halv time, det ville gi meg litt mer å gå på fram mot neste cut off ved 38 km. Alle som ikke klarte 38 km på maks 6 timer ville være ute av løpet og bli satt på en buss tilbake til Reykjavik.

Været var utfordrende, det var motvind det meste av tida, og hagl og regn hjalp heller ikke på. Så kom det partier med snø, dette var naturlig nok tungt, og jeg ville bare bli ferdig med disse partiene, så jeg klarte å jogge meg igjennom en del av dem. En canadisk løper passerte meg etter at disse partiene nesten var over, og sa «I think we’re going to see each other all day!» Vi hadde visst passert hverandre flere ganger. «I hope so!» svarte jeg, for jeg visste enda ikke om jeg ville klare å holde følge. Hun stoppet og tok et bilde, jeg passerte henne, og så henne ikke igjen før en god stund senere.

Vi hadde fått beskjed om at partiet ned mot innsjøen Alftavatn ville være isete, at vi måtte ta det med ro der. Jeg var bekymret, is og snø kan være skummelt i tekniske partier. Det viste seg å ikke stemme, det var helt tørt, og nå var de snødekte delene over, noe som var veldig deilig. Utsikten ned mot Alftavatn var helt fantastisk. Her hadde jeg veldig lyst til å ta bilde, men frykten for å bruke for mye tid stoppet meg. Jeg tenkte at det sikkert finnes mange bilder akkurat herfra, og jeg hadde rett. Her er et bilde fra facebooksiden til løpet:

Alftavatn
Bilde fra løpets facebookside. Alftavatn der nede

Det gikk fint nedover stien mot Alftavatn. Et sted var det heng der man ikke burde tråkke feil, men alt i alt ingen spesielt vanskelig nedstigning. Godt grep, enklere enn det jeg er vant til fra Østmarka i Oslo (som for eksempel ned stien fra Haukåsen). Nå hadde det også sluttet å regne/hagle.

Vel nede kunne jeg etter hvert se drikkestasjonen. Den canadiske løperen kom opp på siden av meg, jeg spurte henne hvordan hun følte seg. Hun sa hun var overrasket over hvor greit det gikk. Det var i grunnen jeg også, men jeg begynte å bli litt stiv i hoftene. Hun lot til å ha flere krefter enn meg, og løp inn til Alftavatn mens jeg vekslet mellom å gå og løpe.

Jeg nådde den første cut off-en på tre timer og ett kvarter- raskere enn målet jeg hadde satt meg, men jeg var sliten. Jeg spiste og drakk  ved drikkestasjonen, og stilte meg i dokø. Der møtte jeg igjen den canadiske løperen, som igjen kommenterte at vi fortsatt kom til å se hverandre.

Laugavegur3
Endelig nede ved første cut off: Alftavatn

Det tok litt tid før jeg kom meg videre. Dokøen tok noen minutter, men jeg tenkte at det også var nødvendig med en liten pause. Jeg drakk energidrikk og spiste kanelgifler og banan. På forhånd trodde jeg de bare hadde vann og bananer ved drikkestasjonene, jeg var positivt overrasket- hadde ikke med meg energidrikk selv, og tenkte at det var veldig bra at jeg fikk det i meg her. Ellers var jeg veldig oppmerksom på å spise minst en energibar i timen. I sekken hadde jeg minst ti stykker.

Strekket fram mot 38 km
Nå var det 16 km igjen til 38 km. 38 km var egentlig som mål å regne for meg. Jeg visste at klarte jeg cut off-en, skulle jeg fullføre løpet. Det var dette som var det avgjørende punktet i løpet, det var der det meste av fokuset lå: jeg måtte klare 38 km på seks timer, og nå begynte jeg å dele opp denne delen i halvtimer. Jeg hadde fem halvtimer på meg, og tenkte at jeg måtte klare ca. 3,5 km per halvtime hele veien inn mot Ermstrur. Det burde la seg gjøre! Det høres kanskje lite ut, men dette var ikke som å løpe med friske bein på asfalt. Jeg var litt stiv, og etter noen km kjente jeg at det stakk i høyre hofte. Jeg hadde med meg ibux, og tok 600 mg. Det holdt i massevis, jeg kjente ikke noen smerter etter dette, bare generelt slitne bein og hofter. Og det kan man tåle, det er normalt, jeg så nå at også andre sleit med å holde tempoet oppe. Etter litt stigning kom imidlertid en lang flate som var kjedelig og litt tung.

LaugavegurGuri
Foto: Roel van der Made. Jeg fant dette bildet av meg helt tilfeldig på denne bloggposten han har skrevet- anbefales! 

Jeg så på pulsklokka og brukte delmålene til å holde meg i gang, fullt fokus holdt negative tanker borte. Jeg så at jeg klarte tempoet jeg hadde satt meg, ble optimistisk, snart forstod jeg at jeg hadde gode sjanser til å klare cut off! Selv om flere løpere løp forbi meg langs dette strekket, ble jeg ikke motløs.

Ved 26 km tenkte jeg, nå har jeg nådd den lengste distansen jeg har løpt i år. Men i fjor deltok jeg i Tromsdalstind Skyrace, som var 32 km, så jeg har løpt lenger før. Jeg hadde ingen smerter i løperkneet, tenkte på fysioterapeuten og trykkbølgebehandlingen jeg fikk for noen få uker siden. Den må ha funket!

Blafjallakvisl
Ved ca. 29 km lå baggene våre- som vi hadde levert da vi fikk startnummer og som var fylt med ekstra sko, klær, energibarer. De lå der i fall man ville skifte til tørre sko, for nå hadde vi allerede krysset flere elver. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ikke skulle bruke tid på dette. Jeg var våt på føttene, ja, men jeg visste at vi skulle krysse flere elver og at jeg ville bli våt igjen. Ullsokkene funket som bare det, jeg var ikke kald, bare våt. Så jeg småløp videre, og rett etterpå måtte vi krysse nok en elv, jeg var glad jeg ikke hadde brukt tid på det. Disse elvekryssingene var egentlig veldig kule. Hvor ofte tråkker man rett oppi en elv, og går med vann helt opp til lårene? Kaldt der og da, men også forfriskende, eventyraktig og gøy.

Ved 32 kilometer tenkte jeg på at dette var den lengste distansen jeg hadde gjennomført noensinne (under Tromsø Skyrace i fjor, som nevnt). Alltid gøy å komme over en ny barriere. Nå var det altså bare 6 km igjen! Eller var det 5? Klokka mi hadde vist bare 21 km ved Alftavatn, kunne det være at det egentlig bare var 37 km til Ermstrur? Ja, det viste seg å stemme. Jeg småløp, gikk, holdt skjemaet. Deilig å vite akkurat hvor langt jeg hadde løpt, Tomtom-klokka mi var min gode følgesvenn. Da jeg så cut off-en visste jeg at jeg ville klare det! Jeg ville klare mitt første ultramaratonløp. Det var minst et kvarter igjen til grensen på seks timer da jeg ankom Ermstrur. Det islandske flagget har aldri sett så vakkert ut! Der var det kanelgifler, cola, sjokolade, alt jeg kunne ønske meg- og toaletter. Da ankomsten min var registrert, kunne jeg endelig slappe av. Spise, ta et par bilder, gå på do.

Laugavegur4
En glad Guri ved Ermstrur, 37 km

Da jeg var igang igjen, hadde jeg igjen mobilen i jakkelomma. Jeg kjente fort at det var vanskeligere å fokusere på tida. Nå koste jeg meg, og beina følte faktisk ganske bra. Etter hvert kom vi ned i en fantastisk dal, der vi kunne se en isbre i det fjerne.

Laugavegur5

Laugavegur6

Jeg hadde som sagt ikke det samme presset lenger, så nå begynte tankene å gå vekk fra selve løpet. Jeg kom etter hvert ned i en dal også psykisk- fikk tid til å tenke på ting som stresser meg i livet ellers, ting jeg må få gjort, ting som ventet når jeg etter hvert skulle hjem. Jeg prøvde å putte det inn i gavepapir og knyte det igjen, legge det bort, som en kollega på jobb en gang har rådet meg til. Hun brukte et annet bilde, jeg brukte gavepapiret, men det gikk ut på det samme, og det hjalp. Etter hvert fokuserte jeg igjen på kilometerne og selvfølgelig det fantastiske landskapet.

Jeg slo av og på telefonen for å finne dekning, men fant det ikke. Ville gjerne gi beskjed til Javi om at jeg hadde klart cut off-en. Det var så mange fine detaljer i landskapet, blomster, jeg satte meg ned på huk og tok et bilde i en bakke, og slapp en del løpere forbi.

Laugavegur7

Laugavegur8

Da jeg nådde 42,2 km tenkte jeg at nå hadde jeg tilbakelagt maratondistanse for første gang. Enda en terskel var oversteget, herfra og ut var jeg ultraløper!

Laugavegur9
Ved en av elvekrysningene. Våte sko, våte sokker!

Vi kom til et kjempekult parti der man måtte holde seg i et tau på grunn av et veldig bratt heng- og vi måtte over en smal bro over en elv. Dette partiet var utrolig flott. Så, når det var bare cirka 6 km igjen, kom jeg i snakk med en islandsk løper. Hun snakket til meg på islandsk, jeg sa jeg var norsk, og så var praten i gang, hun hadde bodd i Norge i fem år.

Vi var ved et parti der det gikk nedover, nedover, jeg var nå vant til at det kom et nytt lite fjell med stigning rundt hvert hjørne, men her var det lange partier med behagelige nedoverbakker, og beina holdt! Tenk, de holdt. Jeg sa til henne at jeg ville henge meg på henne som en klegg, for å holde motivasjonen til å løpe oppe. For jeg hadde nå mest lyst til å gå. Samtidig hadde jeg lyst til å klare en sluttid på under ni timer, og jeg skjønte nå at jeg antakeligvis ikke ville komme blant de siste i mål. Ny motivasjon om å klare en bedre tid enn jeg hadde forventet av meg selv kom til meg, og nå hadde jeg drahjelp fra en veldig hyggelig islending.

Inn mot mål
Det skulle komme nye oppoverbakker, men jeg syntes i grunnen det var helt greit. En unnskyldning til å gå litt igjen. Jeg tok fram mobilen igjen, nå fikk jeg dekning- herlig! Jeg var veldig avslappet akkurat her, presset ikke meg selv, tenkte det var viktig at i hvert fall Javi fikk vite hvordan jeg lå an. Jeg fikk kontakt med han, og la også ut et av bildene jeg hadde tatt på Facebook. Ville fortelle hele verden at jeg kom til å klare det, for nå var det bare noen kilometer igjen.

Så var det stort sett bare nedover igjen. Jeg kom til den siste drikkestasjonen ved en sti inn noe som mer lignet skog inn mot Porsmork. For en fantastisk organisering som ligger bak dette løpet! Hyggelige frivillige, mange drikkestasjoner med masse å velge i, jeg drakk cola og spurte hvor langt det var igjen. 3 km! Klokka viste nå 50 km, så løpet er altså ikke lengre enn 53. Mannen ved drikkestasjonen spurte hvor jeg kom fra. «Norway». «Norge! Ha det godt», sa han da jeg løp videre.

Dette partiet var vakkert. Et par mannlige løpere gikk foran meg, jeg passerte dem. Det var nedoverbakke, en nydelig sti omkranset av blomster. Jeg hadde så kort tid igjen, men klart, kilometerne føltes lengre nå. Jeg kunne etter hvert høre lyder fra målområdet. Da jeg nesten var i mål, så jeg at en frivillig noterte seg startnummeret mitt og ga beskjed videre. Jeg hørte speakeren rope navnet mitt, og akkurat da jeg kom til målstreken kjente jeg, nå kommer den, gråten, den gode, gode glad-gråten, jeg hadde klart det! Det var en helt herlig følelse, og der stod Javi og gratulerte meg. Jeg fikk et teppe over skuldrene (igjen, for en fantastisk organisering, for en ivaretakelse av oss deltakere!) og ble vist inn i et telt der det var mat og drikke. Plutselig kom den islandske løperen, hun og jeg hadde skilt lag i en oppoverbakke og hun kom i mål litt etter meg, men bare noen minutter, og nå tok vi et bilde sammen. Superkoselig å se henne igjen og få se at det siste stykket hadde gått fint for henne også.

I skifteteltet møtte jeg den canadiske løperen, som jeg ikke hadde sett siden Alftavatn. «You made it!» Hun virket oppriktig glad for at jeg hadde klart det, gratulerte meg, det var en herlig følelse av solidaritet mellom deltakere, jeg sa til henne at jeg var så glad at jeg ville gråte bare jeg snakket om det.

En rask dusj, og Javi og jeg spiste den forhåndsbetalte middagen sammen med en god, ikke forhåndsbetalt islandsk øl. Det var masse god mat å velge i. Javi hadde ventet på meg så vi kunne spise sammen, enda han kom i mål en time før meg.

Laugavegur11
Foto: Javier Fabra

Tida mi ble 8.22.14 (tida på bildet ble regulert etterpå- jeg startet et kvarter senere enn første gruppe ut), jeg ble nr. 82 av 139 kvinner og nr 328 av 430 fullførende løpere totalt, fantastisk fornøyd med det! Målet var jo bare å fullføre.

Denne håndlagde medaljen, som jeg har drømt om i månedsvis, er nå min!

Jeg klarte det!
Laugavegur10

*****************************************************************************

I have written a similar blog post in English here

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s