Søndag 9. juli var det igjen klart for Marxa al Bartolo, et fjelløp i Benicassim, der vi alltid ferierer om sommeren. 23 km, 1070 høydemeter oppover og 1100 ned igjen. Mållinja er langs stranda.
I natt snakka jeg i søvne til Javi om at han ikke måtte bekymre seg før Laugavegur ultramaraton. Det var nok mest meg selv jeg indirekte snakket til. To dager igjen, og løpet opptar det meste av tankevirksomheten min.
Uansett, tilbake til Marxa al Bartolo. Benicassim ligger cirka en time fra Valencia og er vårt ferieparadis. For to år siden deltok jeg i Marxa al Bartolo for første gang, og det var en euforisk opplevelse. Jeg hadde aldri før sett landskapet der oppenifra, med utsikt mot fjell, hav og klostre.
Fra balkongen vår i 10. etasje ser vi imidlertid Bartolo-fjellet, det er lett gjenkjennelig på grunn av radiomastene.
Løpet starter i Bencassim pueblo kl 07.00, rundt en kilometer fra leiligheten vår. Så går det raskt oppover. Området er del av et naturreservat.
Jeg var ekstra spent denne gangen, fordi jeg nå altså har trent mot Laugavegur ultramaraton, og opplevd noen problemer med løperkne. To trykkbølgebehandlinger hos fysioterapeut har det blitt, og fysioterapeuten har gitt beskjed om å bare løpe få km av gangen før det store løpet. Marxa al Bartolo kunne jeg imidlertid ikke gå glipp av. Jeg lovte meg selv at jeg skulle ta det med ro og kun gå dersom jeg kjente noe i kneet. Fordelen med fjelløp er at det er umulig å løpe hele veien. I dette tilfellet må man omtrent klyve over svære steiner opp mot toppen.
Jeg hadde ikke kjent noe i kneet da jeg nådde toppen. Klokka var da rundt ni, og varmen begynte å merkes godt.
Nå begynte noen heftige nedoverbakker på grus og asfalt, og jeg løp, kjente ikke noe i kneet, kjente at det gikk lettere og raskere enn i fjor. Jeg visste imidlertid at stien opp Las Agujas ventet. Dette er nesten den hardeste delen, det går bratt oppover igjen, og i det jeg skyndte meg forbi en litt eldre mann, sa han «Esto es el Bartolo, esta es la parte más dura» («det er dette som er Bartolo, dette er den hardeste delen»). Det føltes greit, jeg syns strekket virket kortere enn i fjor. Jeg hadde rundt seks kilometer igjen, og nå begynte den for meg kjipeste delen: en skikkelig teknisk, bratt sti nedover, full av løse steiner, her er det mange som faller- og i år var ikke noe unntak. Jeg holdt meg heldigvis på beina, og han som falt klarte seg greit. Folka i organisasjonen rundt løpet kom fort for å sjekke om det gikk bra med han. Organisasjonen rundt løpet fortjener utrolig mye honnør. Jeg har glemt å fortelle om de fire drikkestasjonene med vannmelon, honningmelon, tørket frukt, sjokoladekjeks, sportsdrikke, vann og alt man kan ønske seg, samt heiarop, oppmuntring og smil fra de frivillige.
Den tekniske stien gikk også ganske bra, selv om også jeg var nær ved å falle et par ganger. Jeg tok det ganske med ro. Den er så smal at man ikke kan løpe forbi noen, og jeg holdt meg bak en mann som holdt omtrent samme tempo som meg. Jeg stresset ikke, kunne se at tida mi så langt så bra ut. Da stien endelig var over var det nesten bare asfalt igjen før det ca. 1 km lange strekket langs stranda, etter et par-tre hundre meter så jeg målet, og visste at jeg hadde gjort det omtrent 40 minutter bedre enn i fjor! 3 timer og 39 minutter, nesten samme tid som Javi løp på i fjor. Jeg var superoverrasket over meg selv, og det tror jeg også Javi og Carlos var, der de tok meg i mot. Tenk, bare 20 minutter dårligere enn svoger Carlos og ca. 25 minutter dårligere enn Javi.
I dag er det torsdag, to dager igjen til en styrkeprøve jeg aldri har vært borti før. Jeg var fortsatt støl i lårene i går, og kjenner det så vidt i dag. Løp jeg for langt, for tett på løpet da jeg valgte å delta i Marxa al Bartolo? Selv om jeg ikke merket noe i kneet, belastet jeg senene rundt for mye? Det er umulig å si, men uansett: Jeg fikk bekreftelse på at treningen har funka og at jeg klarer mer enn jeg tror. Om jeg må tilbake til Reykjavik etter 22 eller 38 km (de to cut off-ene), håper jeg at jeg i hvert fall vet at jeg har gitt det jeg kan, og ikke tar det for tungt.
Litt sterkere i troa er jeg i hvert fall nå, enn jeg var før Marxa al Bartolo. Jeg tror nå at jeg kan klare 22 km på tre og en halv time (grensen er 4 timer), da har jeg to og en halv time igjen på å klare de siste 16 kilometerne før cut off ved 38. Spørsmålet er hvordan jeg føler meg etter 22. Om beina fortsatt har futt igjen.
En ting er jeg sikker på: Klarer jeg cut off ved 38, skal jeg klare 55, jeg skal gi alt. Så lenge jeg ikke blir skadet, skal jeg gå/løpe til jeg når målet. Klarer jeg det ikke, skal jeg prøve igjen neste år.
Guris treningsglede 