Motivasjonen er på topp, men ikke kneet

I dag hadde jeg en opptur. Løp min beste 10 kilometer noensinne, og det i kupert terreng (hjemmefra til Elvåga og tilbake). De siste 7 dagene har jeg tilsammen løpt 57 km, men jeg er bekymra. Kneet vil ikke det samme som jeg. 

Elvåga212

Det kommer jeg tilbake til. Nå er jeg glad for turen jeg løp i kveld- Østmarka er fantastisk. Jeg gjentar og gjentar for meg selv hvor heldig jeg er som har denne naturen så nær meg. 100 meter unna inngangsdøra, så er jeg der. Jeg har prøvd å jogge/løpe mye i samme type terreng som under Laugavegur ultra maraton- ulendte stier med en del stigning og nedstigning. Det har blitt mange turer til Haukåsen.

HaukåsenSolnedgang
«Frua» ved Haukåsen

Jeg liker godt å løpe om kvelden, og det er visst også da dyra liker å være ute. To ganger har jeg møtt på elg, rådyr har jeg sett ganske mange ganger nå, og to ganger har jeg møtt på grevling. På de lange turene mine har jeg pleid å løpe stien fra bommen opp til Haukåsen (endelig klarer jeg å jogge hele veien, uten å måtte gå/stoppe), for så å jogge ned grusveien og videre til Sarabråten. Sarabråten ligger veldig fint til med utsikt over Nøklevann. Derfra går veien rundt hele vannet og tilbake til Mariholtet. En kveld møtte jeg på en stor elg ved Nøklevann. Den spankulerte over veien og ble stående og spise løv. Den så meg, men gjorde ikke tegn til å ville stikke av. Jeg ble litt engstelig, gikk bakover, men fikk tatt et bilde av den. Sa fra til noen syklister, som var mindre engstelige enn meg og bevegde seg mot den så den til slutt gikk sakte over veien og inn i skogen igjen.

ELg

På lørdag som var ble det en tur på 26 km, min lengste så langt i år. Da løp jeg også til Haukåsen, Nøklevann rundt, tilbake til Mariholtet, forbi demningen ved Elvåga og et stykke nedover langs Elvåga før jeg løp hjem igjen.

Etter cirka 11 km på denne turen, kjente jeg det i kneet. Jeg har hatt litt problemer med løperkne helt siden jeg starta å løpe for flere år siden. Det har kommet og gått, og med en lang pause i treninga pleier det å bli nesten borte. Nå er det imidlertid vanskelig for meg å ta så mye pause- det er bare tre og en halv uke igjen til jeg skal prøve meg på min første ultramaraton, og jeg vil helst ha vært oppe i en høyere distanse både på ei økt og i løpet av ei uke for å føle meg godt nok forberedt. Nå har jeg derfor bestilt time hos fysioterapeut. På søndag kjente jeg det etter bare 1 km! Men det var ikke veldig plagsomt, så jeg løp 10 km likevel. Er bare redd for at det kan bli veldig plagsomt når antall km er 55. Har håp om at fysioterapeuten kan hjelpe meg, selv om tida begynner å bli knapp.

Følelsene mine veksler mellom å være totalt fiksert på løping, som nå opptar store deler av tankevirksomheten min, og å være sikker på at jeg bare burde melde meg av hele løpet. Noen treningsøkter er gode opplevelser, andre tar fra meg motet. Først og fremst er det kneet som gjør meg redd. Jeg har aldri vært i så god form før, det tror jeg at jeg kan si ganske sikkert. Jeg følte meg pigg dagen etter å ha løpt de 26, og ville helst ha løpt 20, men kneet stoppa meg. Derfor håper jeg så veldig at tre og en halv uke ikke er for kort tid til å redde et skikkelig forsøk. Jeg vet at det å klare cut off-en ved 38 km ligger helt på grensen av hva jeg kan klare, men det er det som gjør det så utrolig spennende.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s