Tromsdalstind Skyrace

Vi hadde bestemt oss allerede året før. Mine to spanske svogere Carlos og Juan, mannen min Javier og jeg. Vi skulle delta i Tromsø Skyrace den 6. august 2016, nærmere bestemt Tromsdalstind 28 km. Jeg var usikker på om jeg siktet altfor høyt, men har man meldt seg på, har man meldt seg på. Jeg gru-gledet meg. Det er uansett herlig å ha et mål å trene fram imot.

Som vanlig snakket jeg altfor mye om det, til venner, bekjente, og med stakkars Javier. Plutselig var imidlertid dagen der. Vi dro til Tromsø i god tid dagen før, og fikk bo hos min onkel Odd og tante Sigrun, som selv var på ferie. Vi rakk akkurat å være med på briefingen holdt av Kilian Jornet og Emelie Forsberg kvelden før.

Briefing
Foto: Juan Manuel Fabra Mata

Vi var spente, og vi gledet oss. Da vi kom tilbake til huset i Strandveien spiste vi pasta og drakk et par glass vin. Det siste var sikkert ikke det lureste, men vi hadde det utrolig hyggelig.

Jeg visste av erfaring at det ville bli vanskelig å sove, og det ble det. Jeg var våken noen timer, gikk på do, prøvde å puste yoga-pust for å roe ned kroppen, men jeg var så utrolig spent.

Dagen etter gikk vi de cirka to kilometerne inn til sentrum, der løpet skulle starte. Vi hadde drikkesekkene fulle og hadde med oss en del kalorier i form av energibarer. Bare én matstasjon gir ikke det man trenger til et så pass langt løp.

Da løpet endelig startet var det en bra følelse å være i gang. Jeg merket ikke noe til verken vinen fra kvelden i forveien eller den dårlige søvnen- iveren og adrenalinet slo inn i stedet. Sånn skulle det føles resten av hele den dagen- jeg ble ikke trøtt igjen.

Jeg visste at min og Javis gamle studievenn Bente fra masteren i Peace and Conflict Tranformation ved Universitetet i Tromsø skulle stå i Tromsdalen og heie på oss. Brua var tyngre enn jeg hadde trodd, og føltes lang. Så kom oppoverbakkene. Da vi kom til Bentes gate, rett før man kommer inn i skogen, var det så bratt at jeg hadde begynt å gå i raskt tempo.

Jeg ble så glad for å se Bente, som også hadde møtt opp for å heie på broren sin, Lasse. Hun hadde fått et barn siden sist, som det var litt vanskelig å få hilst på der og da. I hvert fall ga det energi å se henne.

Heiarop

Nå begynte oppstigningen. Det var deilig å få føttene av asfalten. Terrengskoene mine er ikke særlig gode på asfalt. Det gikk veldig greit opp til første drikkestasjon ved 5 km, der begynte også den fantastiske utsikten.

Bilde 11

Etter Fløya var det et stykke med nedoverbakke, før vi kom til et vann og så skulle vi opp Bønntuva. Jeg husker ikke detaljene så godt lenger. Jeg husker mine spanske svogere mente vi klatret opp flere fjell enn de hadde sett for seg.

Bilde3

Da vi var på vei opp selve Tromsdalstind virket det en stund som et endeløst slit. Det var bratt, og det var langt, og jeg så bare tåke. En liten stund der tenkte jeg: Dette gjør jeg ikke igjen, med mindre jeg går ned minst 10 kg.

Bilde6

Sånn så det ut. Vi så ingenting annet enn stein. på et tidspunkt møtte jeg på en turgåer som sa det bare var 100 meter igjen. Jeg husker ikke helt, kanskje var det 200. Poenget er at jeg først misforstod. Hun mente høydemetere. Og de føltes seige, de siste høydemeterne. Men endelig var jeg på toppen. Jeg hadde da brukt tre timer, 55 minutter og 55 sekunder.

Endelig oppe

Der var det en grei frivillig som tok bilde for meg. I det hele tatt var det fantastiske frivillige og hyggelige folk overalt.

Veien nedover. Dette var krevende, og det gikk ikke fort. Dette føltes også ganske endeløst, og man måtte følge nøye med på hvert skritt. Jeg visste at terrenget ville bli nydelig når vi var nede fra dette henget, men det tok sin tid. Det var også hardt for knærne.

Da jeg endelig var nede, tok det ikke lang tid før jeg kjente den velkjente smerten i høyre kne (runner’s knee?) som av og til hindrer meg fra å løpe. Jeg måtte dermed gå. Det var litt bittert nå da jeg endelig befant meg i enklere terreng. Det var nydelig, vakkert. Løypa var forresten veldig godt merket, det var aldri noe problem å finne veien. Jeg hadde uansett andre løpere rundt meg hele tida. En fyr sa at han angret seg på at han hadde meldt seg på, dette var på vei ned det verste henget. Jeg tenkte- hvordan kan du angre deg nå? Det verste er jo unnagjort.

Bilde 9

Her var det jeg stort sett måtte gå. Det stresset meg litt, for jeg hadde jo et mål om en anstendig tid. Det var imidlertid langt igjen. Vi måtte over elver, jeg drakk av det fantastisk gode, rene, kalde vannet. Det var gøy å hoppe fra stein til stein. Jeg klarte å komme meg tørrskodd over.

Vi skulle oppover langs noen strøm-master opp til fjellheisen igjen. Dette stykket virket også veldig langt- at løpet var på 28 kilometer stemte dessuten ikke. Tomtom-klokka mi, som har en veldig god gps, viste 25 kilometer i dette området. Da skulle det være 3 km igjen. Jeg skjønte jo at det ikke stemte, da det er fem kilometer bare fra fjellheisen og ned til byen igjen. Det er likevel frustrerende å se antall kilometer på klokka, det skaper forventninger, og i dette løpet stemte det altså ikke. Løpet var på 32 kilometer, noe de også bekreftet da jeg kom til drikkestasjonen. Mange løpere hadde påpekt det samme.

Vel framme ved drikkestasjonen følte jeg imidlertid at jeg var veldig nærme målet. Noen meter videre kunne jeg endelig se den magiske tinden jeg nettopp hadde vært på toppen av:

Bilde10

Det gikk litt trått nedover på grunn av kneet. Men det å ikke løpe, virket tydeligvis helende. Vel nede på asfalten klarte jeg igjen å løpe. Det var herlig å kunne løpe de siste kilometerne, med musikk på øret, inn til mål. Jeg kjente meg euforisk. På vei over brua smilte og heiet folk. Og vel over brua, hadde jeg jo bare noen hundre meter igjen. Det var da gråten tok meg. Jeg begynte nesten å hikste før jeg tok meg sammen.

Carlos og Javi tok meg imot ved mål, jeg hadde da brukt 7 timer, 9 minutter og 26 sekunder. Jeg spiste pasta som stod klar til alle som løp- og så kom belønningen, den herlige følelsen av å kunne sette seg med en øl og vite at jeg hadde klart det. Jeg var høy på min egen opplevelse, og var den siste som ville legge meg den kvelden.

*******************************************

Flere og proffere bilder fra løpet kan du se her, på Tromsø Skyrace’s facebookside. De er tatt av Daniel Lilleeng.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s